I går kveld var jeg og tok i mot eldstejenta mi, som har vært utvekslingsstudent i Frankrike et helt år.
Gjensynsgleden var stor, for både store og små:-)
Det er utrolig likevel, hvor fort et år går, og man blir påmint hvor fort ungene våre vokser…
Man har innimellom lyst til å holde igjen tiden, for å klare å følge med utviklingen til barna sine, og få med seg de små forandringene og utviklingstrekkene, for å dvele litt med dem. Med førstemann var det ikke måte på hvor flink jeg var til å skrive ned lengde og vekt, lime inn hår i “minneboka” etter første frisørbesøk, og notere ned alle de første milepælene, dato for første tann, første ord, første skritt og bleieslutt. Bøkene er blitt stadig mer skrinne for hvert barn, desverre, og med femtemann er det ikke rare greiene… Jeg har dårlig samvittighet for det, og husker selv at jeg var lei meg for at min minnebok var mye tynnere og mindre innholdsrik enn storesøskene mine sine…:-)
Så, jeg har stadig planer om et skippertaksprosjekt, der jeg får skikk på alle minnebøkene og fotoalbumene. Det får bli en rolig høstdag, da blir det kanskje tid til det!
Noen som kjenner seg igjen…?
