I det siste har jeg bestemt meg for å prøve ut mine egne grenser og begrensninger mer enn jeg har gjort før. Kanskje henger det sammen med at jeg er blitt en “moden kvinne”, eller at barna begynner å vokse til, slik at jeg har mer overskudd til å tenke på hva jeg vil.
Så, de siste ukene har bl.a. bestått av brevandring, med kryping og smyging gjennom trange brepassasjer, der klaustrofobien fikk seg en prøve. Og det det gikk fint, og ble en fantastisk opplevelse og mestringsfølelse!
Denne uken er både jeg og familien min brettet ut over flere side i bladet Foreldre&Barn, og det føles som en like stor prøve! Men prøve på hva, egentlig…? Jeg går og lurer på hvorfor jeg har grudd meg til at bladet skulle komme, hva er det jeg har grudd meg til?
Jeg tror det har med disse allminnelige og (alt for) vanlige tankene om at man ikke skal stikke se ut i mengden, og at det er tryggest å gå den safe veien. Da slipper man folkesnakk, og trenger ikke å tenke så mye på hva andre sier eller syns om en.
Så klart skal man ta hensyn til hva andre syns og mener, det er en viktig korreks i hverdagen for et menneske som skal forholde seg til andre. Men, jeg tror at det er veldig mange som lar være å følge lystene og drømmene sine, fordi de er bundet av dette “spøkelset”. Jeg har vært der veldig selv, og har vokst opp i en bygd der det kanskje er enda verre å stikke seg ut enn i en by. Men frykten for den såkalte Janteloven er nok eksisterende over alt, det er en menneskelig sak.
Men jeg øver meg på å ikke ta meg selv så høytidelig, og å ikke bry meg så hardt om hva andre mener og syns om alt mulig som jeg og mine foretar oss. Ofte så er det bortkastet energi. Jeg tror man blir et friere menneske av å slå seg litt løs.
Så folkens; baksnakking er ut, og framsnakking er in 
God helg!
