I helgen har jeg vært på kommunikasjonskurs. Eller nærmere sagt “Klinisk kurs i kommunikasjon”.
Jeg er så heldig å være lærer for nybakte legestudenter, i tillegg til å være fastlege. Og en av hovedoppgavene for en universitetslektor som meg er å lære de ferske dokterstudentene å snakke med pasientene;-)
Ved legestudiet her i Trondheim blir studentene kastet ut i det virkelige liv fra dag 1, og må være “lege” i møte med ekte pasienter på kontoret mitt. Da skal de sitte og spørre ut en ekte pasient om alt mulig, mens andre studenter sitter og hører på, og alt blir tatt opp på video, og evaluert etterpå. Det kan være en tøff ilddåp for en stakkars 19-åring, som kommer fra en beskyttet tilværelse hjemme og på gymnaset. Da jeg studerte så vi ikke en levende pasient før vi hadde studert i over tre år, og slike ting som kommunikasjon var ikke akkurat det som sto høyest på pensumlisten. Slik er det til dels ennå på legestudier rundt omkring, men Trondheim er en foregangsskole i så henseende, og er faktisk kjent i utlandet også for sin satsing på kommunikasjonslære.
For det er jo ikke til å komme i fra at det å kunne snakke ordentlig med en pasient er en svært grunnleggende egenskap for å få til et godt lege-pasientforhold. Selvfølgelig sammen med at man kan sitt faglige pensum, man kommer ikke så langt uten det heller-
Men hjelper det å lese seg til kommunikative evner, eller å ha undervisning i det da?? Ja, det gjør det! Det er absolutt mange ulike teknikker og tilnærminger man kan lære seg til å bruke i alle de ulike situasjonene vi kommer opp i. Og tenk på alle de forskjellige mennesketypene vi møter, i til dels svært “intime” og pressede situasjoner. Da er det greit å ha noen redskaper som kan være med og åpne opp samtalen.
Noen “håpløse leger” vil aldri kunne lære seg god kommunikasjon, uansett om de gikk på kurs heller kanskje… Folk som er dårlige på å kommunisere finner man over alt, men det er selvsagt trist og tungt å oppleve det når man går til legen og gjerne trenger noen som forstår hvordan man har det og som man kan snakke godt med.
I helgen jobbet vi bl.a. med hvordan man snakker om alkoholbruk med en pasient for første gang. Dette er ett eksempel på et tema det kan være vanskelig å bringe på bane, dersom man mistenker det. Man er redd for å støte eller fornærme pasienten, og at han eller hun skal bli sint på oss. Seksuelt misbruk, vold mot barn eller ektefelle er andre tema som kan være fryktelig vanskelig å ta opp, og det finnes selvifølgelig ikke ett fasitsvar på hvordan man gjør det. Da er det likevel viktig å øve på det, og få noen tips og råd om hvordan det kan gjøres.
Men, det det til slutt koker ned til, uansett hvor mye man øver eller hører på forelesning, om kommunikasjon, så er det noen som er mer naturtalent enn andre, og som klarer dette bra, selv om de aldri har lært det. Jeg blir innimellom veldig imponert av noen av disse unge studentene, som takler de mest delikate samtaler med pasienter på en utrolig fin måte. De bare kan dette, det bor i dem, og jeg føler meg trygg på at de kommer til å blir flotte leger.
Kjemien mellom lege og pasient har også mye og si, og dette er også en faktor som bare er der, uavhengig av hvor mye kommunikasjonskurs vi går.
Slik er det bare. Her, som i mange andre situasjoner i livet.
