Jeg har aldri vært typen til å lage meg konkrete nyttårsforsett. Det er ikke det at jeg ikke har hatt nok av ting å ta av, jeg har bare ikke helt skjønt greia, tror jeg-
Vi er alle ulike, noen liker å ta fatt på ting med “skippertaksmetoden”, mens andre forserer små og store mål mer etterhvert. Jeg tror jeg tilhører mest den siste kategorien, og har vel alltid vært brukbart utstyrt med “drive”.
Én ting jeg likevel skulle ønske jeg hadde mer av, var evnen til å “gi blaffen”, og risikere mer. Vi er så fordømt opphengt i hva andre syns og mener, vi skal alltid “safe” og holde igjen, for ikke å risikere å tape ansikt eller dumme oss ut, og i hvertfall ikke stikke oss ut! Det sies at man lærer seg å gi mer blaffen i hva andre syns og mener, og tør å gå mer sine egne veier når man blir eldre. Vet ikke jeg; er det noe håp for oss damer når det gjelder dette??
For meg var det en fin opplevelse å bli introdusert for diktet “Å RISIKERE” av Hugo Prather (til norsk ved Eirik J. Irgens) Ordene i dette diktet skal være som et slags nyttårsforsett for meg å etterleve i år. Kanskje flere av dere blir inspirert?
Å RISIKERE
Å le er å risikere å bli tatt for å være
dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som
sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere
å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge
sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer,
er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få
noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe, for den største
faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den personen som ikke risikerer noe gjør
ingen ting, har ingen ting, er ingen ting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg,
men han kan rett og slett ikke forandre seg,
føle, vokse, elske-leve.
Lenket til sine holdninger er han en
slave, han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri.
