Puh-da er den lenge planlagte klassebursdagen over!

7-årsdag med hele klassen invitert på gymsal-bursdag er en gymnastisk øvelse i seg selv det…

Både små og store var slitne og fornøyde da de to timene var overstått. Etter hvert slikt evenement blir min respekt og ydmykhet overfor lærere og barnehageansatte stadig større; jeg forstår ikke hvordan de klarer å holde orden og kustus på en slik gjeng med ville unger! Vi skulle prøve oss på ballongleken i dag, (der man prøver å tråkke istykker de andres ballong, og den som står igjen med ballongen sin vinner), men  etter få minutter hadde vi voksne mer eller mindre mistet oversikten, og barna løp rundt og knertet ballonger helt uten system. Vel,-barna hadde det artig allikevel, og det er det viktigste;-)

I år slo vi oss sammen med en annen familie, slik at to venninner feiret dagen sammen. Da var det lettere å “overleve” arangementet. For jeg syns iallefall at det er viktig og artig at hele klassen får mulighet til å bli invitert i bursdag, og at jentene og guttene er sammen. Det blir veldig fort en tendens til “kjønnsskille”, og barnebursdager er en av eksemplene på dette.

Jeg har også erfart og hørt om en del trasige opplevelser de små har, hvor det er noen som nesten aldri blir invitert i bursdag, mens de fleste andre jentene eller guttene stadig får være med. Dette er et veldig sårt felt, og det er de voksnes ansvar og oppgave å være med å bidra til at alle i en klasse skal føle seg inkludert og vel.

Det er forståelig om man ikke har plass eller ork til å invitere hele klassen, eller alle jentene/guttene heller. Men vi foreldre må være med å ta ansvar her, slik at vi ikke lager “klikker” fra første stund i skolelivet til barna.

Det var iallefall en svett, trøtt og tilfreds gjeng som forlot selskapet i kveld, og en gjeng med voksne som var tilfreds med at det var overstått;-)

Like sikkert vårtegn som at hvitveisen blomstrer, eller at det mekles på overtid i arbeidslivet, så har vi samme diskusjon i heimen; bruken av sykkelhjelm hos den oppvoksende slekt.

Det er helt tydelig at det å bruke sykkelhjelm er hylteit; ikke bare ødelegger det frisyren som er omhyggelig dandert med voks, men det ser visst skikkelig harry og dumt ut også. Det er vanskelig å få inn gode argumenter, og alle forsøk på foredrag eller formaninger preller av som vann på gåsa. “Ingen i klassen bruker hjelm altså”, “jeg har full kontroll når jeg sykler”, er innspill fra poden, og det virker som den eneste sanksjonsmuligheten er å låse fast sykkelen og konfiskere nøkkelen til hjelmen er på hodet igjen.

Men det er jo ikke godt å vite om hjelmen er på hodet bare til de runder gatehjørnet…Jeg har mange ganger passert i nærheten av skolen, og sett mange hjelmer som har hengt på sykkelstyret. Tror fjortisene kanskje at dette redder dem den dagen de tryner?

Jeg blir nokså lei av slike diskusjoner….! Det smitter jo også over på småsøskene, som forstår at dette med sykkelhjelm kanskje er noe de skal syns er rart, og så har man det gående.

Etter mange år som lege på en skade-akuttavdeling, så har jeg sett såpass mange eksempel på sykkelulykker der hjelmen har reddet folk, og ikke minst hodet og vettet deres! Jeg har desverre også sett det motsatte; flotte mennesker som har endt opp som grønnsaker fordi de ikke brydde seg om eller tenkte på å bruke hjelm. Det er bare så trist å se, og disse erfaringene er med på at jeg er nokså nådeløs når det gjelder hjelmbruk til barna mine (og meg selv, stort sett…)

Men uansett mine skrekkhistorier, så går ikke dette hjem hos fjortiser. Der er den “indre justisen” blant kompiser og skolevenner det aller viktigste i verden, og man må for Guds skyld ikke skille seg ut, eller bli oppfattet som teit eller nerd.

Faktum er at omlag 4000 barn og unge skades i sykkelulykker årlig, og for mange av dem affiseres hodet. Hjelmbruk er med på å redusere skade omfanget med over 60%, så at det er viktig å jobbe med holdningene her, er det vel ingen tvil om.

Flere land, bl.a. Sverige og Autralia, har innført påbud med sykkelhjelm, enten til alle eller til bare barn og unge. Det har vært snakk om her på berget også, men det er ennå såpass mye uenighet om dette er rette veien å gå. Myndighetene mener at man kan komme langt med holdningskampanjer.

Så hva skal man gjøre da? Ikke vet jeg, men jeg etterlyser en mer offensiv holdning fra skolen! Jeg syns det virker som om de ikke tar skikkelig tak i dette, og bare lar det skli ut.

Kanskje skal jeg tilby meg å komme på skolen til mine håpefulle, og holde et innlegg for å fortelle om mine erfaringer som skade-lege, og hva manglende hjelmbruk kan føre til??

Da blir poden glad da, og det er ikke særlig pinlig vil jeg tro…;-)

Nå begynner jeg snart å få et anstrengt forhold til pinsen!

For få år siden endte pinseaften med benbrudd for vår lille frøken på 2-3 år, etter et  hopp fra en kommode ned i sprinkelsengen sin. Vi trodde bare det var et uskyldig lite fall, og at barnegråten bare skyldtes litt “vanlig” sutring etter et slikt uhell. Men da hun etter ett døgn fortsatt ikke klarte å stå på foten, dro vi endelig på røntgen, og det var et skikkelig brudd i ankelen. Skomakerens barn…

Nå er det storebror sin tur! Etter fall fra et tre for noen dager siden, med sying og penicillin, så viser det seg at han må legges inn på sykehuset for kraftigere behandling. Så da vet jeg og han hvor vi skal tilbringe natten og resten av pinsen…!

Jeg lurer på hva som skjer neste pinse, begynner allerede å grue meg;-(

I dag fikk jeg virkelig prøvd ut profesjonaliteten min… Midt i arbeidsdagen ble jeg ringt opp med beskjed om at poden på 8 hadde falt ned fra et tre på skolen og fått et stort kutt på kneet. Da var det bare å avslutte arbeidsdagen, og kjøre i vei til skolen.

Og det stemte virkelig; det var et skikkelig gapende sår, som det ikke var tvil om at måtte lappes sammen. Så da tok jeg likegodt med meg gutten min på kontoret vårt, og mannet meg opp, for å være skadekirurg selv, i stedet for å dra på legevakten og sitte i kø-

Det er rart med det; det gikk da greit å blande rollene som trøstende mor og “bøddel”, med sprøyte nål og tråd. Grundig bedøvelse, rensing av sår og 10 sting ble det. Etterpå så fortjente både mor og sønn en premie:-)

I dag står undertegnende bak kronikken i Adresseavisen, og det er da nærliggende å bruke denne som dagens blogginnlegg.

Jeg syns temaet er viktig å reflektere over; vi har tilgang til stadig mer informasjon om alt mulig, men blir vi mer opplyste og tilfredse for det? Jeg tror ikke nødvendigvis det…

Les kronikken min her:

http://www.adressa.no/meninger/article1482344.ece

“Nå har vi strøket skjorter og vi har pusset sølv…”

Ja, nå er det meste klart til den store dagen, og det er jammen ikke lite som skal ordnes før grunnlovsdagen vår kan feires…

Det er rydding, pussing av søljer og bestikk, stryking av flagg, se til at alle i familien har bunader og finsko som passer i år også, ordning av mat, og å passe på at fryseren er full av is. Puh!

Og så kommer selve dagen; da er det tidlig opp slik at vi rekker å få på finstasen og hårpynten før skoletoget skal gå. Her i byen er det først et stort barnetog i sentrum, så rekker vi å hive i oss litt mat før neste 17 mai-tog går  i nærområdet opp til skolen. Der er det underholdning og taler, før små og store må bryne seg på sekkeløp, kasting på boks og rebusløype. Og masse is og brus.

Jeg blir nesten matt bare av å tenke på morgendagen, og jeg forstår egentlig 1.klassingen min som lurte på om hun måtte være med på alt dette; hun hadde lyst til å bare kose seg og slappe av med familien sa hun. Det blir nok bedre når hun er i gang med feiringen i morgen:-) Men jeg vet nesten ikke om noe bedre enn å få av meg bunaden og slenge på meg joggedressen om kvelden den 17 mai, det er vel fortjent!

Men for all del; jeg syns da at 17 mai er veldig koselig også! Det er herlig å se alle de forventingsfulle og finkledte ungene, og det er skikkelig stas med all festivitasen. Og vi nordmenn skal være ordentlig stolte over at vi feirer nasjonaldagen vår på en så flott måte, der barna er i sentrum! De norske barnetogene er en vakker kontrast til militærparadene de har i andre land, der makt, våpen og militæruniformer er sentrum for feiringen av grunnlovsdagene.

Hurra for 17. mai; ha en flott dag i morgen alle sammen!!!

For et par dager siden kom det ut en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter, som viste at det hver uke blir lagt inn barn på sykehus på grunn av mishandling her i landet. Dette er skremmende, og enda mer skremmende er det å tenke på at dette trolig bare er toppen av isfjellet. Det går mange små og store barn rundt, som blir fysisk og psykisk mishandlet daglig, uten at noen oppdager det. Eller uten at de vil vedkjenne seg at de oppdager det…

For et av problemene med dette svært alvorlige samfunnsproblemet, er at mange av oss kanskje aner at noen i våre omgivelser blir utsatt for vold fra sine nærmeste, men vi tør eller orker ikke å gå inn i det. Det er nok bl.a. fordi vi anser det som et privat anliggende, og det er ubehagelig å begynne å blande seg inn i hva naboen gjør bak gardinene…

Et annet problem er at slike som meg, altså leger og annet helsepersonell som f.eks. helsesøstre, også er alt for dårlige til å ta tak i situasjoner der vi mistenker at barn lider overlast hjemme. Og for ikke å snakke om skolen og lærere! Der har det vært mange forsømmelser opp gjennom årene, hvor skolen har ignorert symptomer og tegn på elevene sine, der det har vært innlysende at enkelte barn har blitt forsømt eller mishandlet.

Hvorfor skal det være så vanskelig å bry seg, og å si fra???

Selvfølgelig er det vanskelig! Tenk hvis man feilaktig anklager naboen sin for å slå barnet sitt, eller setter et lege-pasientforhold på spill dersom man trekker frem mistanker om barnemishandling. Ja-det er trasig dersom det skjer, og man kan ødelegge mye for den det gjelder. MEN-hvor mye ødelegger man ikke av barns muligheter for en trygg oppvekst dersom man for sjelden tør å gå inn i slike situasjoner…?

Jeg møtte en ny pasient for første gang denne uken. Det var en ung mann på ca 20 år, som kom for å få hjelp til å søke attføring. Han kunne fortelle om en barndom og oppvekst som besto av en alkoholisert far, rus, vold, omsorgssvikt og totalt fravær av voksne som brydde seg om ham eller søskenene hans. Dette var i en liten bygd, der det sier seg selv at “alle” visste at faren drakk, og moren måtte dra hjemmefra for å overleve selv, og hun ble nektet å ta med seg barna.

Pasienten min fortalte at han som 11-åring begynte å drikke, og tilbrakte store deler av ungdomsskolen sovende på pulten sin. Ingen spurte ham hvordan han hadde det, eller hvorfor han var så sløv. Ingen kom hjem og sjekket hvordan barna hadde det, Ingen stilte spørsmålstegn til hvorfor han aldri hadde gjort ferdig leksene, eller hvorfor han aldri hadde ordentlig matpakke med seg.

Ingen, verken slekt, naboer, skole, lege eller helsestasjon, sjekket i løpet av oppveksten hvordan han eller søskenene egentlig hadde det. De måtte bære denne fryktelige hemmeligheten selv, uten noen fornuftige trygge voksenpersoner de kunne stole på, eller som viste at de brydde seg om dem.

Det var sterkt å sitte og lytte til historien til denne unge mannen, og jeg kjente at jeg ble fylt med en tristhet. Men jeg kjente også at jeg ble fylt med sinne. Sinne fordi det er helt uhørt at et barn og tenåring skal måtte oppleve noe så jævlig, og få ødelagt livet sitt på grunn av et slikt svik fra samfunnet rundt ham.

Jeg vet ikke om jeg klarer å hjelpe denne gutten til å komme seg i vanlig gjenge igjen, slik at han får brukt alle de ressursene han aldri har fått lov til å utvikle. Jeg håper bare at jeg kan gi ham noe, slik at han får brukt evnene sine, og får tro på at han er verdifull.

Alle har rett på en trygg barndom. Og selv om det er en privatsak å få barn og fostre dem opp, så er det jammen en plikt for oss alle i samfunnet rundt barna å ta nødvendig ansvar når vi ser at de som er nærmest forsømmer dette.

Og da er det bedre å ta affære en gang for mye enn en gang for lite! En feilaktig mistanke blir oftest tilgitt og glemt-mens en ødelagt barndom aldri kan leges helt…

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10005560

Her i huset har vi en liten geskjeftig 1-klassing, som en dag kom med ferdigskrevet oppskrift på “Selmas kake”.

Mamma fikk beskjed om å være med å handle og lage kaken, så i kveld ble det bløtkakefest-hvorfor ikke på en tirsdag…?

Det er vel viktig å støtte opp under barns entusiasme og kreativitet, har jeg lært. Noen av barna har en imponerende idérikdom og virketrang, så det holder hardt å henge med i svingene innimellom. Men i kveld ble det iallefall kakelag her:-) Nam nam!

I dag har jeg tilbrakt fem timer sammen med vordende mødre og fedre, og gitt dem en del input før de skal gjennom fødsel om noen uker. Kjenner at hodet er tomt og jeg er sliten etter en slik dag. Foran meg sitter jo forventningsfulle førstegangsfødende, med tusen spørsmål! Da er kunsten å gi dem nok nok info til at de skal føle seg tryggere foran fødselen, men samtidig ikke overlesse dem med alt mulig som de ikke har bruk for.

Jeg begynte å holde private fødselsforberedende kurs for et par år siden, og er vel en av de eneste fastlegene som driver med dette. Det har vel litt å gjøre med at jeg nok er noe over gjennomsnittet interessert i svangerskap og fødselshelse:-)

Mange gravide klarer seg helt greit uten både kurs eller ekstra informasjon og opplæring før fødsel, mens vi møter andre gravide som er umettelige på kunnskap og forsikringer. Media, og spesielt internett med alle mulige chatteforum og “gravid-sider”, er nok med og bidrar til at mange faktisk opplever mer usikkerhet og engstelse enn det som er nødvendig. Så det er absolutt ikke all slags informasjon som er nyttig!

Jeg kjenner på det selv også, etter en slik kursdag, at jeg føler jeg har proppet dem full med info, som de sikkert trenger flere dager til å komme seg etter… Men jeg håper og tror at det vil bli bruk for en del av det de lærte i dag, den dagen de skal i ilden på fødestua, og når de kommer hjem som en nybakt liten familie!

Jeg for min del tar kvelden med et lite glass vin:-)

Her i Trøndelag har vi ikke akkurat vært bortskjemt med finvær og vårtegn i år. Da er gleden desto større når hvitveisen dukker frem fra jorden.

Jeg blir varm om hjertet hvert år, når jeg får de første vårbukettene, fra noen søte små barnenever:-)