Det har vært stadige svulstige oppslag om foreldrepermsjon og hva som er den rette fordelingen mellom mor og far. Siste forslag er fra en fraksjon i AP, som vil dele permisjonen i to, altså et enda mer radikalt forslag enn en tredeling, som en del også vil ha. Vår nye familieminister Lysbakken fra SV er en utfordring for moderate Stoltenberg, med sine stadige radikale forslag. Nylig fikk han gjennom at det skal være lov for domstolene å tildele delt omsorg ved samlivsbrudd, og nå er han åpen for å diskutere både en tredeling og todeling.

Jeg har fulgt denne delen av likestillingsdebatten, og ble provosert av jerndamene Yssen og Simonsen som den 8 mars, på Kvinnedagen, presterte å si at kvinner ikke burde få barn, dersom de ville bli likestilte, lykkelige, få karriere og fritid. “Poenget vårt er at hvis kvinner hadde handlet rasjonelt, så ville de ikke fått barn. All statistikk viser at kvinnen taper på det, utdyper Yssen.“   http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=598304 Selv om det sikkert var satt på spissen, så må jeg si jeg ser litt rødt når jeg hører fra begge disse damene. For å være ærlig kan jeg ikke forstå at de to der tjener likestillingens sak på måten de fronter den. De er da så j…. sinte hele tiden!

Skal det bli slik Yssen og Simonsen, eller AP sine politikere foreslår, så er dette et steg tilbake, mener jeg! For det første er jeg enig med de politikerene som mener dette er skikkelig overformynderi, å detaljstyre folks liv og hverdag på denne måten. Jeg tror på en fastsatt pappapermisjon á la det vi har nå, for dersom alt blir helt fritt og frivillig, tror jeg noen desverre kutter det ut, og kan angre på det.  Men; folk er eksperter på sine egne liv, og vet hva som passer deres familiesituasjon best.

Dessuten vet man ikke hvordan situasjonen for mor eller barn blir, det er så forskjellig hvilken form man er i etter fødselen, og for mange kvinner tar det lang tid å komme seg både fysisk og mentalt. Det kan også ta tid for mor og barn å etablere amming og ro i den nye livssituasjonen. Da er det alt for tidlig å føle seg “jaget” ut i arbeid etter 5-6 måneder, bare fordi samfunnet forventer det.

Og: Hvor er det blitt av ammingen som argument mot en så radikal endring av foreldrepermisjonen???

Ammingen i Norge er veldig godt etablert, og vi ligger i verdenstoppen, hvor andre land “looks to Norway”. Gro Nylanders ammevideo blir solgt i mange land, og WHO har anbefalinger som er på linje med det vi har fått til i Norge. Likevel ser det desverre ut som amming er blitt et skikkelig hår i suppa for gjengen som fronter pappas rett til bedre/like rettigheter til å være hjemme med babyen. Amming som helsefremmende tiltak for både barn og mor blir elegant ignorert, og en skikkelig kvinnesak som de flotte opparbeidete rettighetene rundt amming og permisjon er, blir nå ofret på “likestillingens alter”. Dette er kjempetrist, og veldig uheldig, ut fra både en mors og leges synspunkt!

Massevis av forskning viser at amming er gustig både for babyen og mors helse; det reduserer risiko for overvekt, diabetes, øker intelligens, hindrer infeksjoner hos barnet. Hos mor regulerer det vekten, reduserer diabetes 2, brystkreft og muligens underlivskreft.

Óg- hva med nærheten og relasjonsbyggingen av mor-barnforholdet…? Huff, dette er det vel skikkelig reaksjonært å si, men jeg mener det allikevel. Det er nå gått så langt at man får dårlig samvittighet av å bruke flotte gamle begreper som morskjærlighet, morsinstinkt eller mor-barnvennlig… Da kan man jo fornærme og marginalisere fedrene!

Nei, ærlig talt; jeg kjenner så utrolig mange fedre som har en trygg og god farsidentitet og en flott relasjon til barnet sitt, selv om de ikke har delt permisjonen, der mor dratt på jobb med melkespreng og blå render under øynene. Skal man følge de klare anbefalingene med fullamming i et halvt år, sier det seg selv at det ikke er forenelig med å gå ut i jobb “neste dag”. Da er det store spørsmålet om det er dette som må til for at kvinner klarer å holde på jobben sin eller sikre seg nye posisjoner og lønn? Og det er et stort spørsmål om hun syns det er verdt det; å kjøre barsels- og spedbarnsperioden i hurtigtempo, for kanskje å oppnå en bedre tittel og lønnslipp på veien opp karriere-stigen…?

Jeg syns jeg nok en gang lukter at her er det de voksnes rettigheter og tanken på likestilling som kommer i førersetet; det er et stort eksperiment, og ingen vet hvor det fører hen for barna, som uvilkårlig får en annerledes start i livet, spesielt der mor ikke føler at hun er klar til arbeidslivet, etter mange måneder som gravid, barselskvinne og ammende.

Folk må gjøre hva de vil for meg, og for noen passer det bra at mor går ut i arbeid tidlig. Med det blir helt feil å lage en standard av dette, i form av nye permisjonsregler!

Jeg har blitt intervjuet av nettstedet Klikk.no, om fruktbarhet, med tips og råd for å holde fertiliteten oppe så lenge som mulig. Det er jo et tema som er veldig aktuelt, i og med at stadig flere venter til langt opp i 30-årene før de begynner å tenke på å få barn.

Som jeg sier der, så finnes det ingen vidunderkurer, og man må bare håpe og tro at naturen ordner opp, slik at man er så heldig å blir gravid når man ønsker det!

Les artikkelen på Klikk.no, og få noen gode tips, eller litt lærdom!

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/bligravid/article567368.ece

Overskriften er starten på en sang som førsteklassingen min lærte første uken hun gikk på skolen i høst. Både skoler og regjeringen lover at de satser hardt på mobbeforebyggende arbeid. Likevel blir en av tyve elever mobbet hver dag i norsk skole!

Det er fint at de lærer ungene sanger og at lærerene snakker om det i klassene. Allikevel er mobbehelvetet en virkelighet for så alt for mange av norske barn, fra de er ganske så små. Traumatiske opplevelser som prenter seg inn i kropp og sjel til disse barna, og preger dem til de blir voksne. Jevnlig mobbing kan gi vegring mot å gå på skolen; de gruer seg hver dag de skal dit, eller på skoleveien, der mobbingen gjerne skjer. Dette kan igjen føre til at mobbeofrene mister mye verdifull læring, og faller bakpå i fagene. På sikt kan det føre til reduserte muligheter for videre skolegang og studier, osv.

Hvem er det så som blir mobbet?

Det er absolutt ingen klare regler på dette, det kan være mange faktorer som spiller inn. Noen særtrekk har forskerene funnet, bl.a. barn som er litt forsiktige og puslete av seg, som kanskje tar lett til tårene og er følsomme. Mobberene er eksperter til å plukke seg ut “svake” hakkekyllinger, som trolig ikke vil ta igjen.

Hva med mobberen?

Det er umulig å komme med klare definisjoner, men mobberen er gjerne et barn med lite empati og medfølelse. Det er en person med hersketrang og behov for å dominere.

Men, det er ikke lett for utenforstående å få med seg alt som foregår blant unger og ungdommer, og det er så mye som foregår på en intrikat og usynlig måte, men som stikker som en kniv i dem det gjelder. I det siste er det blitt via nettet og sms at mobbingen har økt mest, og da er det i hvertfall ikke lett for oss foreldre, lærere eller andre voksne å følge med og bryte inn.

Men man får aldri bukt med mobbing hvis ikke alle parter blir flinkere til å si fra! Lærere må bli mer skolert i å tyde tegn, vi foreldre må være flinkere til å snakke med barna våre, både for å plukke opp dem som kan være i faresonen for enten å bli mobbet eller være mobbere. Det må også ha sterkere konsekvenser dersom noen blir “avslørt” som mobbere. Det må tas på ordentlig alvor! Og ikke minst, så må vi lære opp ungene våre til ikke å være passive tilskuere til at slik “tortur” skjer med noen andre de vet om. Det må bli en kultur der det er lov til å si fra dersom man vet om noe, og vi må få dem til å vende ryggen til mobberen og hans/hennes gjerninger. For uten publikum, stilltiende eller ei-så er det ikke så artig å plage noen heller-

En av de sterkeste og vondeste opplevelsene jeg har hatt som lege, var på en vakt på sykehuset, på legevakten, “Skaden”, for noen år siden. Det kom inn en forfrossen, puslete gutt på ca 16 år, som var elev ved en videregående skole her i byen. Blikket hans var helt forskremt, og han fikk ikke frem så mange ordene. Det viste seg at han var blitt mobbet av en guttegjeng i lengre tid på skolen, både fysisk, men særlig psykisk. Denne ettermiddagen, midt på vinteren i snøvær, hadde han blitt jaget rundt på skolen, og ferden hadde endt på en veranda, der han hadde blitt tvunget til å hoppe utenfor, flere meter ned til bakken. Da han kom til meg hadde han et stygt brudd i en arm, og noen skrammer her og der. Dette kunne jeg reparere, men de verste sårene, som var inni ham, kunne jeg ikke hjelpe han så mye med denne ettermiddagen. Jeg tenker ofte på denne gutten, og kjenner fortsatt hvordan jeg kjempet med klumpen i halsen og tårer i øyekroken da jeg skulle være profesjonell lege for ham.

Mange av oss kan sikkert gjenkalle den ekle følelsen fra barn- og ungdommen, da vi kanskje opplevde noe som kan kalles mobbing, i mindre eller større grad. Denne følelsen glemmer man aldri, og minnene sitter som støpt.

La oss vise engasjement og ikke være redde for å involvere oss! Kanskje kan vi derved hindre noen i å bli merket for livet!

Etter en hektisk uke, der jeg har kjent på en litt større “Tårnfrid-faktor” enn jeg liker å kjenne på…, er det deilig med en stille og rolig fredag i heimen. Da koser jeg meg med litt bøker og dikt, og kom over et tankevekkende vers fra livsfilosofen Phil Bosmans, som jeg vil dele med dere.

God helg!

GOD DAG

KJÆRE MEDMENNESKE

God dag,

kjære medmennseske,

ta deg tid til å være lykkelig.

Du er et vandrende under

på denne jord.

Du er enestående, spesiell,

uerstattelig.

Vet du det?

Hvorfor står du ikke målløs,

er du ikke glad og forbløffet

over deg selv

og over alle de andre

omkring deg?

Synes du det er så hverdagslig,

så selvsagt

at du lever,

at du får lov til å leve

for å synge og danse,

for å være lykkelig?

Hvorfor kaster du da bort tiden

på en meningsløs jakt

etter penger og eiendeler?

Hvorfor gjør du deg en masse sorger

om tingene fra i morgen og overmorgen?

Hvorfor lager du bråk, hvorfor kjeder du deg,

drukner seg i tomme fornøyelser

og sover når solen skinner?

Ta deg rolig tid

til å være lykkelig.

Tiden er ingen motorvei

mellom vuggen og graven,

men plass

til å parkere i solen.

Dette er et gammelt og kjent uttrykk, og de fleste av oss kvinner som har vært gjennom en fødsel eller flere, vet at det ikke nytter å komme seg unna denne jobben uten en eller annen form for smerte-

I dag slår Adresseavisen stort opp at en kvinne advarer mot epidural-bedøvelse. Hun fikk såkalt spinal hodepine etter sin andre fødsel, og mener at man ikke blir tilstrekkelig informert om eventuelle bivirkninger og ulemper av smertestillende før fødselen.

Det er helt sikkert veldig ubehagelig å få hodepine som et resultat av epidural. Likevel er dette nokså sjelden, og det er ufarlig, og henger sjelden i særlig lenge. Det er synd for den det gjelder, som kanskje blir i ekstra dårlig form de første dagene med babyen, kanskje lenger. Men slik er det desverre, og man kan ikke gardere seg mot alt.

Epidural er en nokså vanlig bedøvelsesform under fødsel, og mellom 20-30% av alle fødende i Norge benytter denne typen bedøvelse nå. Man setter inn en nål nederst i ryggen, inn i det såkalte epiduralrommet, som gjør at nerver som går til livmoren blir bedøvd. Man kjenner da mindre smerter under riene. Det er mest ideelt å sette dette underveis i åpningsfasen, og man får et kateter hvor medisin føres inn jevnt utover i fødselsforløpet.

Det tar 10-15 minutter før det begynner å virke.  Det hersker noe uenighet om epidural fører til at fødselen går noe tregere, pga at sammentrekningene i livmoren kan bli litt svakere, og at man presser dårligere i utdrivingstiden. Det er også sagt at epidural øker risikoen for tang- eller vakuumfødsel, men dette er visst også noe usikkert.

Nå til dags får man nesten alltid den typen epidural, også kalt Suffenta, hvor man kan være oppe å gå under fødselen, og ikke blir “lammet” i bena, eller må ha urinkateter… Det gjør fødselen mer “normal”.

Jeg  har selv prøvd epidural flere ganger, og har blandete opplevelser. En gang virket det som det meste av bedøvelsen havnet i ett av bena, og jeg klarte ikke å gå på det, mens den andre siden var mindre bedøvd. Men når sant skal sies var dette nok pga av at jeg var så sliten at jeg lå for mye på en side og hvilte meg da bedøvelsen skulle begynne å virke…

Jeg er enig i at de gravide og fødende bør ha mulighet til å bli informert om ulike smertelindringstilbud på deres fødested. Jeg for min del prøver å få gitt en oversikt til de gravide før fødsel eller på fødelsforberedende kurs, slik at de har en viss oversikt hva som finnes. Det jeg sier samtidig, er at ingen kan detaljplanlegge sin egen fødsel; ting kan skje underveis, og man må gjøre det som er mest rett og nødvendig i de ulike situasjonene.

Fødsel er en veldig naturlig ting, men også en veldig akutt ting, dersom noe er i ferd med å gå galt. Da man bare lytte til jordmor og lege, og gjøre det som trengs. Man vet heller ikke hvordan man selv reagerer under en fødsel, så det å stille seg åpen for ulike muligheter, er et veldig godt utgangspunkt for en fin fødselsopplevelse!

Jeg bruker å skille mellom smertemestring og smertelindring. De to begrepene betyr ganske forskjellige ting. Etter selv å ha vært gjennom seks vaginale fødsler , har jeg etterhvert prøvd det meste av smertelindring; Petidin, “gammeldags” epidural (der bena var helt lamme), moderne epidural , lystgass, saltvannspapler, akupunktur, varme risposer, badekar, varm dusj og pusteteknikker og avspenningsteknikker. Puh!  Jeg har født flere ganger uten annen smertelindring enn litt lystgass, og har gjort det som situasjonen har krevd. Man lærer sin egen kropp å kjenne etter såpass mange ganger, og vet noe om hva som skjer rundt neste sving, som man naturligvis ikke vet første gang fødselen setter inn, og som kan virke skremmende og overveldende.

Med smertemestring mener jeg at man kan øve seg på å mestre kroppens smertesignaler, ved f.eks å øve på avspenningsteknikker, pusteøvelser, og rett og slett prøve å lytte til seg selv og sin egen kropp. Det blir litt komplisert å gå inn i detaljer her, men det finnes bøker og CD-er som gir tips og råd om dette. Lamaze f.eks er en teknikk som er brukt under fødsel, og som går nettopp på dette.

Folk har en veldig ulik tålegrense, og denne får man virkelig testet ut under en fødsel! Den fysiske smertegrensen er visst nokså lik, men vi er altså utstyrt med ulik tålegrense, og det må respekteres. Det er så mange faktorer som kan spille inn her.

Når det gjelder smertelindring, så er de vanligste per i dag:

*Lystgass

*Epidural

*Akupunktur

*Saltvannspapler

*Varme omslag eller bad

*Å være i bevegelse

*Transkutan nervestimulering

*Massasje

Fødsel er for de aller fleste en sjelsettende opplevelse, og stort sett noe man tenker på som en stor opplevelse, iallefall når det lille nurket ligger oppå brystet, og alt har gått bra. For noen er det ikke det, og de sliter med det etterpå, og gruer seg kanskje til å gjøre det igjen. Da skal iallefall jeg gjøre mitt beste for å trygge mine gravide damer så godt jeg kan, slik at en forestående fødsel kan sees frem til med positiv spenning og forventning-med eller uten epidural:-)

I går ble Barneloven endret, slik at det nå er forbudt å klapse barna. Det har tidligere selvsagt vært forbudt å slå sine barn, elever eller andre, men nå er altså lovteksten skjerpet, slik at det ikke er noe som helst tvil om at all fysisk avstraffelse av barn er forbudt.

Det er på tide, og skal selvsagt bare mangle, at barna sikres i mot fysiske avstraffelsesmetoder. I min tidlige barndom tror jeg ris på rumpa var rimelig utbredt. Jeg husker også med gru en av guttene i klassen min på barneskolen som flere ganger fikk vridd øret nokså hardt rundt av læreren. Ingen sa noe til rektor, og det ble på en måte godtatt at denne læreren gjorde sånt. Hadde det vært i dag så har det nok blitt en ordentlig sak ut av det.

Fysisk avstraffelse er så og si alltid et mislykket forsøk på å gjenvinne kontrollen over en situasjon, i denne sammenhengen å få “kontroll” over barna. Dessverre er det nok mange barn som støtt og stadig kjenner dette på kroppen. Man har likevel alle mulige avarter av dette vil jeg si, fra ren vold, som gjerne har en sterk komponent av psykisk vold også,-til mer “uskyldig”  fysisk markering for å markere noe til et barn som kanskje ikke har hørt etter og man ikke vet hva man skal gjøre.

En del kjenner seg kanskje igjen i en situasjon der man har et kolikkbarn som skriker og er utrøstelig, time etter time-dag etter dag. Selv om jeg slett ikke forsvarer det, så kan man forstå at enkelte i ren desperasjon tar i barnet eller rister på det mer enn det som er aksptabelt?..(og som kan være farlig)

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg har kjent på situasjoner der jeg føler at jeg har brukt opp alle mine strategier, pedagogiske innfallsvinkler og tålmodighet, og kjenner på lysten til å gi barna en liten smekk over fingrene. Det er da man må gå i seg selv enda en gang, og telle til ti enda en gang også. Innimellom låser situasjonen seg helt, og man føler seg som en elendig oppdrager, som ikke klarer å løse det med konstruktive innfallsvinkler. Ungene hyler eller trasser, ligger kanskje på gulvet og sparker. Hva gjør man da, når man må skynde seg i barnehagen for å komme tidsnok på jobben.

Da er det noen ganger at jeg tar et fast tak rundt armene deres, og ser dem inn i øynene og prøver å forklare at noen ganger er det bare slik, og du må høre etter. Dette er visst fortsatt lov, men det vil selvsagt være en fin balansegang, så det beste er selvsagt å klare å sette grenser bare verbalt, og forbeholde fysisk kontakt til kos og klem!

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=596163

I dag har diskusjonen gått i media, etter et oppslag i Adressa om den såkalte “Tidlig trygg i Trondheim”-undersøkelsen. 4000 tusen fireåringer ble for et par år siden invitert inn i et prosjekt, ledet av Trondheim Kommune og Psykologisk institutt ved NTNU. 1000 av disse, som nå er 6-7 år har “gått videre”, og blir dybdeintervjuet, i tillegg til en av foreldrene. Hensikten er å kartlegge barnas psykiske helse og sosiale kompetanse. Man lukter allerede et minefelt når man hører om dette; dette er utrolig vanskelig å forske på, og spørsmålene går tett innpå folks liv.

Nå protesterer foreldre høylydt i media, etter å ha følt seg “bombardert” med intime sprøsmål om sex-liv og frekvens av krangling med partneren, ting de mener ikke har noe å gjøre i en slik undersøkelse. De har også blitt stilt spørsmål som om barnet leker mye alene, om det har raserianfall og er mye i dårlig humør. I tillegg reagerer de også på at barna har blitt spurt å om vurdere seg selv i forhold til utseendet sitt, med spørsmål av typen: hvordan opplever du din egen rumpe/mage; syns du den er stor? Barna har fått utlevert et skjema med bilder av barn i ulike format, og blitt bedt om å plassere seg selv i dette skjemaet.

Jeg kan godt forstå at foreldrene reagerer på en del av disse spørsmålene. En av foreldrene reagerer også på at han og kona ble tilbudt et foreldreveiledningskurs i etterkant av den første undersøkelsen ved fireårsalder. De hadde da angivelig gitt en “score” på sin datter som ble så høy at det utløste tilbud om kurs. De mener at de bare hadde beskrevet helt normale varianter hos sin datter, som de absolutt ikke anså som noe patololgisk.

Nå har ikke jeg satt meg grundig inn i denne undersøkelsen eller skjemaene de bruker. Men slik det er beskrevet i media, kan jeg forstå at noen føler seg invadert og stigmatisert ut fra en slik undersøkelse.

Men, slik vil det alltid bli i en slik type forskning. Det vil alltid være noen “falske positive”, og man risikerer alltids å krenke noen. Forstår også at en del foreldre føler det veldig søkt å skulle svare på spørsmål om sex og samliv når de er med på en slik undersøkelse om barnets psykiske helse. Psykologiprofessoren som leder forskningen, forklarer dette med at foreldrenes psykiske helse har mye å si for barnets trivsel; og som jeg som lege også vet, så er manglende sex-lyst ett av tegnene på depresjon. Så det er som et forsøk på å avdekke depresjon og de voksnes psykiske helse at sex-spørsmålene er med .

Dette med fokusering på kroppen er det som kanskje gjør meg mest tankefull. Dette er et utrolig vanskelig felt; jeg er enig i at det er et faktum at et dårlig kroppsbilde blir utviklet tidlig. Men hvordan man skal gripe an dette, og hvor barna får det fra fra de er småbarn, nei det vet ikke jeg heller. Og det er vel nettopp det ikke forskerene i denne undersøkelsen vet heller, og de løser det med å spørre barna på denne måten. Jeg må si jeg rygget litt da jeg leste det, for jeg er så redd for alt som kan øke fokuset på at de blir misfornøyd med kroppen sin. Jeg har både privat og gjennom jobben mye tett kontakt med barn, og det skjærer meg i hjertet når 6-7-åringer kommer og forteller at de ikke vil kle av seg i svømmingen eller gå bare med shorts om sommeren, fordi noen har sagt at de har for stor mage eller er feit. Da snakker vi om nydelige små barn, som er helt normale, kanskje med en liten småbarnsmage, eller en liten mollusk på huden som de er blitt ertet for. Barn er nådeløse mot hverandre, og jeg må si jeg er sjokkert over hvor tidlig de blir opptatt av utseendet og hvordan de er i forhold til andre i klassen, både mht vekt og utseende.

Hvor har de det fra??? Er det mange småbarn som får lov til å sitte å se på søppel-TV, med forskrudde realitykjendiser? Er det alt for mange  foreldre (helst mødre…) som stadig vekk går og snakker om slankekuren de er på eller burde vært på, med vekten satt frem støtt og stadig?

Barn er utstyrt med forskjellig både kropp og sinn fra starten av, det er lett å se når man prøver å oppdra fem stykker etter beste evne. Noen har mer mage, noen har store ører, noen har pjuskete hår,  noen er stille og alvorlig av seg mens noen er utadvendt og sosial fra første stund. Alt er like normalt. Og da er det veldig viktig å ikke forsøke å putte disse ulike barna i stramme båser, og definere unormalitet for fort. Det er det som er den store utfordringen i undersøkelser som “Tidlig trygg i Trondheim”.

Men hovedformålet støtter jeg; å prøve å finne redskaper til å plukke ut de barna som sliter og trenger help, på et tidligst mulig stadium. Vi har så alt for mange eksempler på at vi kommer inn alt for sent i forhold til barn som blir forsømt, mishandlet, og har det vondt på andre vis. Det er mye tabubelagt her, og vi foreldre skal ha oss frabedt å bli invadert på vårt territorium, der vi er eksperter. Men jeg har sett- og oversett- så alt for mange barn som lider på min vei som lege, så jeg innser at man man må støte noen voksne for å kanskje oppnå metoder som vil hjelpe mange barn som trenger det på sikt.

Selv om jeg ikke kjenner til dette foreldreveiledningskurset det er snakk om i forbindelse med denne undersøkelsen, vil jeg ikke fnyse av foreldre-kurs generelt. Det er helt sikkert mange av oss som kunne hatt godt av et slikt kurs, der vi har fått med oss noen gode tips og råd! Jeg vet om en god del som er svært fornøyd etter slike kurs, enten det er for å forberede seg til å bli foreldre eller etter at de har hatt bar en stund. Slike kurs finnes, det vet de mer om på helsestasjonene.

Dette er ikke enkelt, og vi håper da ikke denne undersøkelsen vil bli slik som den ene foreldreren kalte undersøkelsen: “Tidlig  U-trygg i Trondheim”!

http://www.siste.no/Innenriks/article5055389.ece

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7067321

Da er påsken over for denne gangen, og hverdagen er et faktum i morgen tidlig igjen, med vekkerklokke, smøring av matpakker og trøtte unger (og voksne…).

Påsken er en fin høytid/ferie, og for meg markerer det ordentlig overgangen fra vinter til vår, den årstiden jeg liker aller best. Man kan også se det på ungene, hvordan de “skrur over” fra vintermodus til vårstemning i løpet av disse dagene. I dag har det vært sykling i gata for alle pengene, og det er våryrhet i luften:-)

Vi for vår del har fått en pangstart på vårfornemmelsen, med 1 uke i Italia. Der var det grønt og fint, og frukttrærne var i full blomstring. De “innfødte” kikket litt rart på oss der vi gikk i T-skjorte, og fortærte lunchen vår på terrassen, mens de fortsatt gikk i sine vinterjakker og klaget over det kalde været de fortsatt hadde. Men vi er da ikke vikinger for ingenting!!

Italia er så vakkert! Naturen, kulturen, maten, vinen-alt er så herlig og deilig, og for min del kan jeg knapt tenke meg noe finere sted å være. Og man oppdager nye vakre steder og matretter hver gang, det er naturperler og kulturskatter rundt hver et hjørne.

Men det er ikke bare gull og grønne skoger der heller. Når man kommer italienerene nærmere inn på livet, får man høre om en hverdag som er alt fra rosenrød der heller, som ellers. For tiden sliter de med en betydelig økonomisk nedgangstid, folk mister jobbene sine og mange er pessimistiske på vegne av landet sitt. Og mange av dem(som oss!) er oppgitt og sjokkert over politikerene sine, men Berlusconi i spissen. Hvordan går det an at et sivilisert folk som italienere stemmer på slike gælninger som han?? De svarer at det ikke finnes gode alternativer, og når den fyren eier det meste av presse og kanaler der man kan ytre seg, så klarer han å spre sitt budskap nokså pakket inn i rosa bomull… Italienerene har jo tusener av års tradisjon med å la seg more av brød og sirkus, allerede fra romertidens gladiatortid…

Men som turist, og av det litt mer permanente slaget som oss, så kommer det stadig morsomme kulturelle overraskelser. Som da far og sønn på 8 skulle dra og kjøpe vaskemaskin denne uken, på et “Expert Bonus”-lignende sted. Poden lurte på hvorfor det var et skilt med en vinflaske på den utstillingsmodellen som far valgte ut i butikken. Det fikk de vite da de kom i kassen; i mars måned var det 12 flasker vin med som bonus på akkurat denne vaskemaskinmodellen, så far kom strålende fornøyd hjem med en fin vaskemaskin og 1 kasse hvit og 1 kasse rød Piemonte-vin:-)

Bella Italia!

Fikk ikke sagt det ordentlig; men god paaske til dere alle!

Er i Italia, og har “fri” fra aa tenke bloggskriving i noen dager. Kommer sterkere tilbake etter paaske:-)

Kos dere alle sammen, nyt fridagene i paaskefjellet eller hvor dere enn er!