For tredje året på rad stikker vi av fra skismøring, kald hytte, pulkdraging- ja kort og godt fra en av de dypeste røttene i den norske folkesjela; fjellpåske! Vi drar Italia igjen, til Piemonte i nord, hvor vi (les: banken) kjøpte oss hus for noen få år siden.

Det er nesten som jeg føler meg som selve Judas, her jeg frarøver mine egne barn opplevelsen av å våkne opp med hvit og vakker snø utenfor hytta, appelsinturer på ski med innlagt Kvikklunch-pause. Det er som jeg forråder min egen kulturbakgrunn, når vi drar bort fra noe som er så flott og tradisjonsrikt som påske på fjellet.

En av grunnene til at jeg tenker litt slik, er nok at jeg elsker den norske påsken, og har så veldig mange deilige minner fra hytta i Vindøldalen, med flotte fjellturer innover i Trollheimen. Og dette er verdier jeg har lyst til å videreføre til minge egne barn.

For å bøte litt på dette, prøvde vi i fjor en “mellomløsning”, med halve påsken i Italia og halve påsken på fjellet. Det ble bare stress, og egentlig ikke hyggelig noen av stedene. Da er det bedre å ta noen helger ellers om vinteren.

Påsken i Italia er ikke så verst den heller:-) Vi pakker med oss nokså lette klær, og håper på luncher på terassen, med utsikt over vinmarkene, som blir grønnere dag for dag nå, og frukttrærne som har begynt å blomstre.

Ungene løper til damen i landhandelen i den lille landsbyen vår hver morgen, og ber om “pane” og “latte” til frokost; og så får de gjerne med seg hver sin lille godtepose hjem. Det er rart med blonde unger i land som dette:-)

Så kjører vi oss kanskje en tur ned til Middelhavet, tar oss en deilig pastalunch og is, før vi tar turen opp til Piemonte igjen. Eller som i påsken i fjor, da vi fikk med oss “Nattverden” av Leonardo da Vinci, som henger i en kirke i Milano. Det passet godt som en påskesyssel…

I år har vi invitert våre italienske naboer på et ekte norsk påskemåltid; røkelaks og eggerøre, lammelår, og multekrem til dessert. Vi er spente på responsen:-)

Livet er godt å leve når man har ferie og er sammen, store og små, enten det er på påskefjellet eller på landsbygda i Italia. Det viktigste for barna er nok at vi har tid til å være sammen, gjøre små koselige ting sammen, uten hverdagens stress og pes. Ha tid til å spille brettspill, lage god mat sammen, lese bøker, bare slappe av i fred og ro sammen. Det er ferie det, og man kan se at de små nyter det!

Buona Pasqua, alle sammen!

I dag har nyheten om at stadig flere nyfødte barn legges inn på sykehus pga dehydrering, versert i NRK. Det sto å lese i Bergensavisen også, og bakgrunnen er at barnelege Erling Tjora ved Haukeland Sykehus har utført en undersøkelse på dette.

Jeg må innrømme at jeg har gått og ventet på at noen skulle komme med forskningsresultater på nettopp dette! Tjora har sett en klar sammenheng mellom økning i antall spedbarn som er uttørket faller sammen med tidspunktet da barselavdelingene innførte kortere liggetid for mor og barn etter fødsel.

Tjora ser en sammenheng mellom at mødrene ikke har kommet ordentlig i gang med ammingen før de blir sendt hjem, og at barna blir dehydrert. Lignende funn er gjort i undersøkelser i andre land.

For meg er dette enkelt å tenke seg; for de fleste nybakte mødre er amming en veldig ny og uvant ting, både fysisk og psykisk, og man trenger ofte støtte og gode råd de første dagene til ammingen er godt i gang. Det tar gjerne 3 dager før melken kommer ordentlig, og med de nye rutinene rundt omkring så sendes mor og barn hjem innen 60 timer (48 dersom hun har født før). I og med at liggetiden er kortere, blir gjerne barseloppholdet mer komprimert og “hektisk” enn før også, i og med at jordmødre og barnepleiere skal rekke over like mye på kortere tid. De gjør helt sikkert sitt beste for å tre støttende til, men det blir gjerne i et høyere tempo enn en del har behov for.

Mange drar da hjem før de har ammingen på stell, og det blir mye pes og slit. De får riktignok tilbud om å ta kontakt eller komme innom hvis de har behov, men det er gjerne ikke nok når de først sliter, og er slitne etter fødselen og alt det overveldende som hører med det å dra hjem med en liten bylt. Dette kan etter min mening også være med på å gjøre ammingen til noe mer negativt enn det skulle trenge å være.

Det kan også være veldig vanskelig for nybakte foreldre å vurdere om og når et nyfødt barn blir dehydrert. Det er også derfor noen ender opp med sykehusinnleggelse, og innimellom alvorlige tilstander.

*Det viktigste tegnet er vektnedgang

*Barnet blir slapt

*Mer uklart blikk og kontaktevne enn forventet

*Lite tiss i bleien

Med den utviklingen som har vært med tidlig utskrivning fra barsel, så er det veldig viktig med et godt mottak i kommunene, i form av at helsestasjonene står klare til å ta i mot disse nyfødte og nybakte mødrene. Tidlig hjemmebesøk er bl.a. viktig.

Likevel er min mening at man burde revurdere dette med tidlig hjemsending som system. Jeg har ennå ikke hørt ett eneste medisinsk argument FOR at tidlig hjemsending er det beste for mor og barn! All respekt for dem som ønsker å dra hjem tidlig, det er ikke det jeg diskuterer. Jeg mener bare at her er det penger og stramme budsjetter som går foran nyfødtes og mødres rett til å få en rolig start på livet sammen!

http://www.ba.no/nyheter/helsemagasinet/article5036433.ece

Det dør en mor i forbindelse med fødsel hvert minutt rundt om i verden. I  en av verdens ledende stormakter, USA, dør det 2-3 kvinner i forbindelse med graviditet og fødsel hver dag! Dette er skammelig for et så rikt og mektig land, og Amnesty International har satt søkelyset på dette stadig økende problemet.

Denne problematikken er også ekstra relevant nå når president Obama kjemper en innbitt kamp for å få med seg Kongressen på å stemme for en ny helserefom, som vil gi flere amerikanere et litt mer anstendig helsetilbud. I USA står 46 millioner av innbyggerene uten helseforsikring, og de ligger dermed tynt an dersom de eller noen i familien deres skulle være så uheldige å bli syke og trenge medisinsk hjelp. Folk må bruke svimlende summer for å sikre seg et greit “sikkerhetsnett” dersom de blir syke, og som ellers så kan de rikeste betale for den helsetjenesten de måtte ønske. Ulikhetene er enorme. Man mener at over 1000 barn dør hvert år pga at de ikke får den hjelpen de skal ha, pga at familien ikke har helseforsikring.

Jeg håper de amerikanske folkevalgte tar til vettet, og stemmer for mer solidariske helserettigheter! Men selv om Obama får forslaget gjennom, vil det gjenstå mye før de skremmende statistikkene, bl.a. for mødredødelighet, vil bedre seg.

Dødstallene blant gravide og fødende kvinner har doblet seg på 20 år, og det ser ut til at det ikke stopper. Spedbarnsdødligheten har også økt i enkelte områder. Det er omlag dobbelt så stor risiko for å dø for denne gruppen i USA enn i Norge. Situasjonen er klart verst for bl.a afroamerikanske kvinner og innvandrere.

P.g.a. et så selektert helsetilbud, der mye avhenger av om du har betalt regningen din, så er det svært mange kvinner som ikke går til kontroller under svangerskapet. Potensielle komplikasjoner og farlige tilstander oppdages og behandles da ikke, og det går galt i en del tilfeller. Det er også slik at en del kvinner ikke har rett eller mulighet til å føde på vanlige fødeavdelinger. Derfor er det enkelte akuttmottak og “skadeklinikker” som opplever at de kommer dit for å føde, da de ikke har samme rett eller “mulighet” til å avvise sine pasienter.

Dette er trist og uverdig, og et enormt problem, og man burde forvente en helt annen behandling av disse sårbare kvinnene og deres barn i et land som USA.

Mødre- og spebarnsdødelighet er et enormt globalt problem. FN har satt det som et tusenårsmål å kjempe mot dette. La oss håpe at ord blir handling, og at de lykkes.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/aktuelle-temaer5/fns-tusenarsmal/global-kampanje-for-a-redusere-barne–og/faktaark—modredodelighet.html?id=481774

http://www.globalis.no/Statistikk/Moedredoedelighet/%28country%29/306/#bars

Puh-her i huset har det vært 4-årsdag i dag. Og gjett om hovedpersonen har vært stolt og fornøyd?! I den alderen eier man verden, og elsker å være midtpunktet i barnehagen og på festen! Det har vært bursdagsfrokost, 4-årskrone på hodet i barnehagen, og familieselskap, med gaver og kaker.

Mor i huset var lettere beskjemmet da bursdagsbarnet løp til døren da det ringte på, og det første han sa var: “har du med gave til meg?”, før vi rakk å si velkommen. Det gjenstår litt med hensyn til oppdragelsen, men det er da noen år å gjøre det på ennå…

Som om ikke 4-årsfeiring er nok action i selg selv- i tillegg til noen timer på jobb, så har dagen vært krydret med annen form for action også; da far i huset skulle levere egne unger samt et par nabogutter på skolen i morges, hadde 8-åringen vår fingrene på feil sted da bildøra ble slengt igjen. Det medførte besøk på legevakten der røntgen viste brudd i høyre pekefinger…!

Og bursdagskvelden ble avsluttet med 13-åringen som kom hjem fra fotballtrening med skadet og hoven høyrehånd. Ny tur på røntgen ( og vi er ikke veldig pysete altså;-)), men denne gangen var det ikke sikkert brudd å se.

Men nå skal det bli godt å ta kvelden, for store og små!

De siste ukene har jeg hatt flere gravide på kontoret som har plagdes ille med leggkramper på slutten av svangerskapet. Det har vært smertefullt, og det har gått utover søvnen deres, som allerede ofte er redusert når man er høygravid, pga hyppige doturer.

Leggkramper er ganske vanlig, både blant “vanlige”, men særlig blant gravide. Nesten halvparten av svangre damer har disse plagene i større eller mindre grad. Det er ofte værst om kvelden og natten etter man har lagt seg. De aller fleste blir helt bra eller mye bedre etter fødselen.

Man vet ikke sikkert hva leggkramper kommer av, der er mulig det har med for lite konsentrasjon av enkelte stoffer i blodet å gjøre.

Så hva skal man gjøre når leggkrampene melder sin ankomst?

*Man bør tøye leggmusklene bak på leggen, ved å dra fotbladet oppover. Få gjerne din kjære eller noen andre til å     hjelpe deg å tøye, eller tøy mot sengekanten, f.eks.

*Magnesiumtilskudd er ofte effektivt. Det kan være mangel av stoffet Magnesium som er årsaken til leggkrampene, og jeg hører ganske ofte pasientene mine er fornøyd med dette tipset!

* Det har vært snakk om både Kalsiumtilskudd og Vitamin E, men dette er mer usikkert.

Jeg håper disse tipsene vil hjelpe dere som plages, lykke til!

I helgen har vi vært på en liten visitt til nabolandet! I hverdagen tenker jeg ikke på hvor nær vi her i Trondheim egentlig er til Sverige, og med det såkalte Nabotoget til Østersund, så er det egentlig ingen sak å ta seg en helgetur til utlandet:-)

Så fredag morgen plasserte vi oss, fire barn og to voksne, på toget, som brakte oss til Østersund hvor vi var fremme til lunch.

Ikke det at Østersund og Jämtland er det mest eksotiske i verden, men det er utrolig hvor artig det er for barna å være på “utenlandstur” allikvel! Nytt språk, andre penger, annen mat og masse tilrettelagt for barn.

Og det artigste for mamma og pappa er prisnivået! Vi forstår ikke hva det er svenskene gjør, men prisforskjellene er utrolig store mellom våre to land, både på grunn av en drøm av en vekslingskurs, men også prisnivået på en rekke ting.

Spesielt artig er det å gå ut og spise i Sverige! Med en regning på litt over 400 svenske kroner (ca 350 norske), for en lekker tacobuffet, med friske råvarer, inkl drikke for alle 6. Dette er et paradis i forhold til hvis man er så dum som å ta med barneflokken på den mest typiske trønderrestauranten; Egon. Da slipper man ut med en ussel ballong til hver av barna, og en regning som er helt umoralsk, i hvertfall hvis man tenker på hva man har fått servert på tallerkenen. Her i huset begriper vi ikke hvordan Egon klarer å lokke barnefamilier og andre dag etter dag, og helg etter helg, med slike priser og så dårlig kvalitet på maten!!! Det er ferdigfabrikerte varer, og alt smaker det samme. Mener nå jeg i hvertfall!

Når vi i tillegg får handlet bacon, kjøttbullar og kyllingfileter på Konsum, og forsynt oss i hyllene på Sytembolaget, drar vi lykkelige og tilfredse med Nabotoget hjem igjen til Trondheim, ett stort døgn etter vi kom. Og alle seks, både store og små, er fornøyde med utenlandsturen:-)

Dette står å lese i VG for noen dager siden. Gravide forvirres av velmente råd om hva de bør eller ikke bør spise eller drikke under svangerskapet.

Jeg kjenner godt til dette gjennom alle de gravide jeg følger opp på svangerskapskontroller. De bombarderes med tips og råd både i media, via venninner, “chatte”-forum på internett og ellers. “Du må unngå det og det for at fosteret ikke skal bli sykt eller skadet”. Så kommer de til meg, og har kanskje dårlig samvittighet for at de tok seg en brødskive med røkelaks eller en kjeks med brieost på. Da blir jobben å forsikre dem om at de må slappe av og ikke ha dårlig samvittighet. Ting går som regel helt bra!

Men det er selvfølgelig en del man må passe på når man er gravid. Det gjelder bare å finne den gyldne balansen, slik at ikke hele svangerskapet består av engstelse og frykt, slik at man ikke får tid til å kose seg og nyte den spesielle tiden.

Jeg skal ikke gå inn på alle mulige detaljer her, det blir for pirkete i denne sammenhengen.

Helt generelt så bruker jeg å si til “mine” gravide at de ikke skal spise dobbelt så mye, bare dobbelt så sunt! Og gravide er en veldig motivert gruppe, så de er greie å gi råd til.

*Spis ofte og ikke så mye om gangen

*Drikk mye vann

*Spis mye fiber(også pga tendens til treg mage)

*Spis mye fisk

*Ikke drikk for mye kaffe eller annen koffeinrik drikke

*Kutt ut brusdrikking! Det er alt for mange som drikker mye brus…

*Vask grønnsaker godt, pass på å få bort all jord og skitt

*Unngå rått kjøtt, spekemat og kjøttpålegg som har ligget lenge i kjøleskapet

*Unngå muggoster og myke oster (Brie, Camenbert og fra små gårdsysterier)

*Ta en skje tran daglig

Jeg bruker å gi mine gravide pasienter nettadressen til Matportalen, www.matportalen.no

Her står det til enhver tid oppdaterte råd om hva det er lurt å unngå i svangerskapet.

Det er også kommet ut en ny bok om dette temaet fra noen ernæringseksperter, bl.a. Tine Sundfør, som jeg har vært på foredrag med. Hun var helt topp, og jeg har vært så heldig å hyre henne inn på et kurs for fastleger der de skal lære mer om dette.  Boken heter “Sunn start-Alt om ernæring i svangerskapet”.

Det kan være lurt å begynne å leve etter disse rådene når man aktivt prøve å bli gravid. Man er gjerne gravid en stund før man vet det, og det er i begynnelsen av svangerskapet av en del skader kan skje. Men som før sagt, så går det som regel bra, selv om man en enkelt gang har fått i seg noe man egentlig burde holdt seg unna.

Det man er mest redd for når det gjelder gravide og matvarer, er Listeriose og Toxoplasmose.

Listeriabakterien smitter gjennom matvarer som bl.a vakumpakket kjøttpålegg (som snart er gått ut på dato) og gravlaks, røkelaks eller rakfisk, eller mykoster. Man kan få symptomer som høy feber, dårlig form og stiv nakke.

Toxoplasmose kommer av en parasitt, og folk smittes ved å spise dårlig varmebehandlet kjøtt eller uvaskede grønnsaker eller frukt/bær. man kan også bli smittet gjennom katteavføring eller jord. Risikoen for å blir smittet av Toxoplasma er større i land på de sørlige breddegrader. Man trenger ikke å kjenne på særlige symptomer, men har man en mistanke, bør man dra til legen sin. Da kan det være mulig med behandling.

Mange kvinner er blitt smttet som barn eller ungdom, før de blir gravide, uten at de vet det, og da er de immune, og kan ikke bli smittet igjen.

En del gravide med katt i huset lurer på om de skal unngå å kose med katten i svangerskapet. De kan kose med katten, med trenger ikke akkurat å kysse og slikke på den:-)

Man bør også unngå å skifte kattesand, og bør alltid ha hansker på seg hvis man skal rote i blomsterbedene.

Jeg håper virkelig at de gravide skal slippe og gå rundt å ha angst for alt mulig! Det kanvirke som om samfunnet har blitt slik at angstberedskapen har økt generelt, og det syns jeg er en trist og uheldig utvikling. Det er vel og bra med økt informasjon over alt, men det er virkelig et tveegget sverd.

SLAPP AV OG KOS DERE, BRUK SUNN FORNUFT-OG NYT SVANGERSKAPET!!!

Jeg har tilbrakt Kvinnedagen på møte i Oslo, sammen med Helsedirektoratet og mange av landets ressurspersoner innen svangerskaps- og fødselsomsorg i Norge. Vi er 30-40 personer, jordmødre, gynekologer, fastlege og noen fra interesseorganisasjoner innen feltet, som er blitt bedt av Helsedirektoratet om å være med å forme ut nye retningslinjer og kvalitetskrav for en bedre svangerskaps-, fødsels- og barselsomsorg i landet vårt.

Helsedepartementet mener at det trengs at vi bedrer omsorgen, og Stortinget skal banke gjennom dette i løpet av sommeren.

Det er kjempespennende arbeid, og jeg må innrømme at jeg har vært svett og sliten etter møtet både i dag og de forrige gangene,  for det er mange sterke meninger og syn på hva som er den beste omsorgen! Hvor mange ganger skal de gravide ha kontroller, hvem skal de gå til, hva skal skje når mor og barn blir skyflet ut fra Barsel etter 2-3 dager. Er det jordmor eller helsesøster som skal ta hånd om den den første uken? Osv osv.

Som fødende til mange barn selv, og lege for mange gravide, vet jeg at dette er en tid i livet det er veldig viktig å få en god omsorg. Men jeg må innrømme at det har slått meg en del ganger i løpet av dette arbeidet, at vi egentlig sitter og dikuterer filleting, iallefall dersom vi sammenligner oss med mange andre land. Norge har en av de aller laveste forekomstene av barnedødelighet i verden, vår svangerskaps- og fødselsomsorg er i verdenstoppen.

Brukerundersøkelser utført viser at folk gjennomgående er veldig fornøyd med omsorgen de fikk, både i svangerskapet, på fødestuen og på barsel. Ok, så syns noen at fastlegen har for lite tid til å prate om smått og stort, de er frustrert over at de møter stadig nye leger eller jordmødre på svangerskapspoliklinikken, eller de skulle ønske de hadde enda flere kontroller, for å gå gjennom smått og stort som opptar dem. Men er dette egentlig store problemer??

Jeg fikk dette enda mer i fleisen da jeg satt på flyet i ettermiddag, på vei hjem fra de hete diskusjonene om prioriteringer, og hvem som er best til å prate med den gravide. Da jeg åpnet avisen sto det om den voldsomme mødredødelighet rundt om i verden…

Hvert år dør 500 000, altså en halv million kvinner i barselseng! Verst er det i Afrika, og eksperter mener at 80% av disse kunne bli reddet med enkle grep. Her er det både helsemessige, økonomiske og kulturelle faktorer som spiller inn. De trenger selvsagt bedre helsetjenester, men ekspertene som uttaler seg i avisen, forteller også om enh kultur der mennene til disse kvinnene ser på det å føde som noe de bør klare, uten inngrep utenfra eller kostnader.

Da snakker vi om store utfordringer, og jeg kjenner på at jeg blir  litt flau når jeg tenker på det jeg har vært med på å diskutere i dag om våre hjemlige forhold…

I dag har jeg vært i min barndoms fjelldal, Vindøldalen i Surnadal. Hver gang jeg kommer inn i dalen, og opp på hytta tenker jeg: hvorfor er jeg ikke her oftere…?

Gnistrende hvit snø, vakre fjell som var badet i sol, og knapt et menneske å se. Det er så fint! Dette er Trollheimen på sitt beste, med Snota i fanget, og en natur som ikke er overbefolket med hytter, biler, snøskutere, og så langt fra “after ski” som man kan komme. Dét er rekreasjon for meg; noe helt annet enn byens og hverdagens larm og kav.

Hytta er det nærmeste “Gerhardsen-hytte” man kan komme; en liten koie uten strøm (ikke engang solcellepanel), uten innlagt vann, der vi må gå i bekken og hente vann, eller om vinteren grave oss et dypt hull i snøen, og håpe på at vi treffer vannløpet i bekken.

Ungene elsker det, iallefall frem til de blir tenåringer- Da blir det tilbakemeldinger om at det hadde vært kulere å hatt en hytte på Oppdal eller Åre. Men de tar ikke skade av å kjenne litt på “kummerlighet”, det er nå mitt motto.

Surnadal store skald, Hans Hyldbakk, som har skrevet teksten til Norges “andre nasjonalsang” Vårsøg, har skrevet mange utrolig vakre dikt. Et av dem er diktet “Trollheimen”, som jeg syns det passer å dele med dere her!

TROLLEHEIMEN

Elvar søgjer under bratte fjell,

grøne stølar lyser blidt mot kveld.

Gamle løer langs med stigen står,

gadden kvinar gjennom hundreår.

Aldri går det meg or minnet ut,

da eg gjætte her som liten gut.

Tinnfjell talar, Eitråa kved,

hausten gjømmer alt i stille fred.

Bringen gror kring gløymde tuft og vegg,

der det gnall i bryn mot ljå og egg.

Ingen kjem og sopar slett og slå.

Ingen haukar. Ingen høyrer på.

Tider skifter, livsens form og syn.

Evig ligg du under himmelbryn,

gamle Trollheim, med din Snotetopp.

Alt du løftar mot din himmel opp.

Dagen stilnar, kvelden går mot natt.

Kjære minne kjem med barndom att.

Enno syng eg som ein gamal mann:

Trollheim, Trollheim, du mitt bardoms land!

For et par dager siden ble jeg intervjuet av Helene Eidsvik, som driver og tar en Bachelorgrad i sosiologi ved NTNU. Temaet hennes er mammablogging, og hun skal bl.a. se på hva som kjennetegner en blogg innen denne sjangeren. Virkelig et aktuelt og spennende tema!

Jeg stilte med åpent sinn, og det var litt av en rekke med spørsmål jeg ble stilt! For hva er nå egentlig en mammablogg, og hva er nå egentlig min blogg for noe da?? Jeg fant egentlig ut underveis i intervjuet at jeg med min blogg kanskje ikke hører helt hjemme i en fast sjanger, og det er egentlig like greit.

Det var også mange av spørsmålene hun stilte som jeg fant ut at jeg egentlig ikke hadde tenkt så bevisst gjennom; hvorfor blogger jeg,  for hvem blogger jeg, og masse andre spørsmål som tvang meg til å tenke litt mer gjennom dette fenomenet, og til å se meg selv som en deltaker i denne “blogge-farsotten”.

Blogging er kommet for å bli, og blir nok en stadig større og viktigere måte å delta på i mediaverdenen og samfunnsdebatten. Her kan alle som vil, høy og lav, ung eller gammel, skrive hva de vil når de vil, og formidle det med hele verden.

Det er nettopp det som er så bra, men også så “farlig” med blogging; det er usensurert, og man kan fort glemme at det man sitter og skriver ned og sender ut fra sofakroken, plutselig kan bli lest av tusenvis av fremmede folk.

Nettopp derfor har det rast en debatt forleden, der det har kommet forslag fra flere hold, bl.a. fra Forbrukerombudet, om å lage en “Vær varsom-plakat” for bloggere. Dette er ment som gode råd til den som blogger, til leserne og til dem som annonserer på de mest populære bloggene. Bloggründeren Thomas Moen er en av dem som har kommet med et forslag til en slik “plakat”:       http://thomasmoen.com/oppdatert-versjon-av-bloggplakaten/

Dette er nok mest myntet på de yngste bloggerne, de såkalte “rosabloggerne”; tenåringer som har hærskarer i tusenvis som leser bloggene daglig, og som ser på disse blogge-jentene som sine forbilder. Disse bloggerne dynges ned av tilbud om reklameprodukter fra firmaer som som skjønner at her er det et stort marked av påvirkelige unge kunder! Rosabloggerne har en enorm påvirkningskraft på sine lesere, som føler at de kjenner bloggerne fordi de skriver detaljert om dagliglivet sitt, klærne og sminken de har på, og ting de har vært med på. Krydret med masse bilder av disse oftest vakre og trendy tenåringene.

Når det gjelder de såkalte mammabloggene, er det nok litt mer variasjon i stil og utforming av bloggene. Forøvrig syns jeg det virker som mange innen denne”sjangeren” også velger å legge ut mange bilder av både seg selv og barna sine.

Bachelorstudenten som intervjuet meg fortalte at flere av dem hun har intervjuet hadde beskrevet bloggingen sin som en slags dagbokskriving, med innlagte bilder. Javel, tenkte jeg. Jeg håper barna syns det blir like greit å ha en slik dagbok når de blir større, som deles med hele verden…

Jeg for min del kommer til å fortsette å jobbe med å finne min stil på bloggen min. Med legebakgrunnen i bunnen, er nok jeg innpodet med forsiktighet på hva og hvem jeg skal skrive om. Men det skader vel sjelden å være litt personlig eller å gi litt av seg selv, uansett hvilken situasjon man er i, enten det gjelder på jobb, i en blogg eller ellers i livet?.. Men husk; det gjelder deg selv.Barna, ektefellen og andre du har tenkt å skrive om i bloggen kan ha et annet syn på saken!