Jeg leser i Dagsavisen i går og i dag, om at treningskjeden Friskis og Svettis har begynt å la 12-åringer få trene på treningssentrene deres. Fra at det har vært 16-årsgrense på dette, prøver kjedene seg nå på å presse alderen på medlemmer nedover.

Jeg må innrømme jeg ble en smule skeptisk da jeg leste om dette. Det første jeg tenkte var at nå skal kjedene tjene enda mer penger, ved å satse hardt inn mot fjortisgruppen, som allerede er en populær gruppe å utøve kjøpepress og reklamestunt mot-

Barn og ungdommmer fra 12 år og oppover er en veldig påvirkelig gruppe, som er svært opptatt av hva vennene og de mest populære i gjengen og på skolen gjør. Hvis det blir frislipp på dette, at de kan trene ved treningssentre, kan det bli en trendbølge. For det første vil ungdommene, og ikke minst foreldrene, merke at det blir enda en nokså stor utgift på budsjettet, for treningskort er gjerne ikke gratis-

For det andre må man spørre seg om det er en slik utvikling vi vil ha. Er trening på treningssentre noe som hører mer til i voksenlivet enn for dem som er i puberteten? Det er kjempeviktig at tenåringer driver med mer fysisk aktivitet enn mange av dem gjør nå. Men finnes det egentlig ikke mer enn nok andre muligheter for dem å trene og bruke kroppen sin på?

For det tredje, er det utrolig viktig hvordan treningen legges opp, og at det er kyndige treningsinstruktører som driver treningen.  Barn og unge i denne alderen, mellom 12 og 16 år, er inne i en periode med utrolige forandringer med kroppen sin, og i et svært ulikt tempo. Det er noen som går gjennom puberteten nokså greit, mens andre bruker lengre eller kortere tid på det. Hormonene er i fri dressur. Det er også veldig avgjørende hvordan man trener, med ben, muskulatur, leddbånd og sener som ikke er ferdigutviklet. Det mangler fremdeles mye forskning om hvor mye styrketrening f.eks. en tenåring bør drive med.

Det er også en kjensgjerning at tenåringer ofte har et enormt fokus på utseendet sitt, og at det i mange miljø er et stort press om å være slank, og blant guttene er det status å være muskuløs. Jeg håper ikke en evt trend med å trene på treningssenter for denne gjengen, er med på å øke dette fokuset ytterligere!

Derfor er jeg i utgangspunktet skeptisk til at unger/tenåringer skal få tilgang til vanlig trening ved treningssentre.

Men det er vel et symptom på resten av samfunnet; vi foreldre drar vel gjerne på treningssenteret og løper på tredemøllen eller spinner på en sykkel vi óg, i stedet for å gjøre de samme aktivitetene i skog og mark, rett utenfor stuedøra…

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article471496.ece

Jeg tror hodet mitt er lammet litt av kuldebølgen som gufser over oss for tiden. Her i Trondheim hadde vi den kaldeste natten på 50 år sist natt, og i dag var det rett og slett grusomt å stå opp, og sette seg inn i en iskald bil, og til et litt vel temperert legekontor…

Hjem igjen til sprengfyring i vedovnen, på med ulltøflene og koften. Sjarmerende nok det, men nå begynner det å bli nok for meg altså!

Jeg tar av meg hatten for barnehage- og SFO-personale som drar med ungene ut og leker i dette været!! Til og med i dag har småtassene på tre vært en liten tur ute og basket, og selv om skituren (heldigvis!) ble avlyst i 20 kuldegrader, så kan friske rødblussede unger fortelle at de har vært ute og hatt det artig på SFO.

For min del så tror jeg hodet er litt “lammet” av sprengkulden. Jeg hadde planer om en spennende blogg i dag, med litt gode råd og tips om et eller annet. Men den gang ei; jeg tror jeg må tilbake til sofaen og ullteppet og boka mi, så får det heller bli noe mer vettugt på disse sidene når jeg begynner å tine igjen;-)

Ha en fin kveld, iallefall!

Dagens blogg kommer fra Tallinn. Nyter en helg her med min kjære, og vi angrer ikke på at dette var “årets julegave” til hverandre sist jul!

Tallinn, som ligger i Estland, er en utrolig vakker by, med et velholdt bysentrum fra middelalderen. Man føler seg hensatt til en annen tid, evt til filmkulisser fra en Disneyfilm, når man rusler rundt i gatene.

Og jeg må virkelig slå et slag for denne byen, for dere som vurderer en langhelg. Dette er det ultimate sted for pleie av kropp og sjel for slitne småbarnsforeldre, eller andre som har mulighet og trenger eller har lyst på litt rekreasjon!

Tallinn er veldig billig, og man kan få hotell i øverste klasse for en tusenlapp; byen og landet er kjent for alle sine spa og massasjetilbud; byen er utrolig vakker, folk er hyggelig og hjelpsom, og snakker veldig godt engelsk; og selv om det ikke er shoppping de er berømte for, så er det absolutt muligheter til det også. Og for oss nordmenn som er vante til å bli flådd i barer og restauranter hjemme i Norge, så er prisene på mat og drikke svært behagelige. Man får seg greit en halvliter øl for under 30 kroner.

Vi var også overrasket over hvor fort det gikk å komme seg hit; flyturen fra Oslo var unnagjort på litt over 1 time, og det er ofte greit å få rimelige billetter.

Jeg høres ut som rene turistreklamen her; kanskje det er fordi jeg svever på en sky etter massasje og spa flere dager til ende:-) Men dette er virkelig byen for å lade batteriene i en travel hverdag!

Mange av oss som har vært eller er gravide har kjent nettopp dette; at bekkenet begynner å slå seg vrangt i svangerskapet. For de fleste så kommer bekkenplagene nokså sent, mens andre kjenner smerter og ubehag nesten før magen vises-

Jeg liker ikke ordet bekkenløsning, da dette fort forbindes med store og nesten invalidiserende plager. Begrep som dette kan fort sykeliggjøre folk mer enn nødvendig, fordi det gjerne er blitt litt for “sementert” blant folk hva dette er.

Det jeg vil frem til, er at bekkenløsning i utgangspunktet er en såkalt fysiologisk prosess, som alle gravide gjennomgår i større eller mindre grad. Når man blir gravid, utskiller kroppen mer enn vanlig av et hormon som heter Relaxin. Dette stoffet gjør at leddbåndene som går mellom ulike ben i bekkenet (og andre deler av skjelettet), blir slakkere. Derfor blir det større bevegelse og avstand mellom disse benene, og det kjennes da gjerne som smerte.

Det er vanlig å kjenne smerte over symfysen, eller skambenet, som det kalles på godt norsk. Her er nemlig ett av leddene i bekkenet. Det er også vanlig å kjenne ubehag bak i bekkenet, over ett eller begge IS-leddene, altså baktil nederst i ryggen.

Dette med bekkenløsning har faktisk en hensikt; det er nødvendig for å gjøre bekkenet mer “tøyelig” når barnet skal presses ut gjennom de trange partiene. Det dumme er altså at denne “tøyeligheten” for mange blir merkbar nokså lenge før barnet skal ut…

VANLIGE SYMPTOMER PÅ BEKKENLØSNING:

*Smerter fortil og baktil, nederst i ryggen

*Smerter ved gange

*Smerter når bena er i kors, man skal ut og inn av bil f.eks.

*Smerter når mam skifter stilling, f.eks. snur seg i sengen

*Smertene kan stråle ut til rumpa og benet

*Smertene blir ofte værre utover dagen

HVA HJELPER?:

*Bevissthet ift til hvordan man beveger seg

*Stabiliserende øvelser

*Trening hos fysioterapeut

*Vanngym i basseng

*Korsett??

*Akupunktur?

*Ta det mer med ro ved store plager

*Langvarig bruk av krykker bør unngås

Jeg treffer mange av disse damene i legepraksisen min, og det er svært stor variasjon med hensyn til graden av plager.

Noen er nesten invaldisert, og må bruke krykker i perioder, og er selvsagt helt uaktuelle for arbeidslivet. De kan også plages i lang tid etterpå. Andre lever og fungerer greit med sine plager, og klarer å ha en grei hverdag og arbeidsliv (i hvertfall delvis) nokså langt utover i svangerskapet. Det avhenger selvfølgelig av type arbeid, og mulighet og villighet til tilrettelegging.

Som ofte ellers er det også her veldig viktig med god og grundig informasjon om lidelsen. Dette er med på å ufarliggjøre smertene og plagene, og folk får en helt annen forståelse av hvorfor det gjør vondt. Jeg for min del er ivrig med å få flest mulig av dem i gang med trening/behandling hos fysioterapeut. Selv om man som regel ikke klarer å fjerne plagene som allerede er oppstått så hjelper det veldig godt for å unngå forværring.

Og uansett hvor plaget man er, så er det en stor trøst å vite at mange faktisk blir bra nesten så snart fødselen er overstått! Da slutter kroppen å produsere så store mengder av hormonet Relaxin, og leddbåndene strammer seg gjerne opp igjen. Fascinerende saker:-)

Jeg syns det er koselig med både morsdag og Valentines Day jeg,  og det er fint å bli vartet opp med frokost på senga av mann og barn!

Så får det heller være at handelsstanden også syns det er en veldig fin dag…;-)

Aftenposten har i dag en stor artikkel i A-magasinet, som handler om lille Jens som døde helt plutselig i sengen sin da han var 13 måneder. En frisk liten gutt som trolig døde i krybbedød.

Vi leser om foreldrene til Jens, som forteller om hvordan de fra første stund behandlet dette som et uventet dødsfall, og satte pris på at politi og folk fra Rettsmedisinsk Institutt kom hjem til dem og hadde åstedsgransking, og utførte undersøkelser som kunne være med på å forklare hvorfor Jens døde. Jens ble senere obdusert av den samme rettsmedisineren som var hjemme hos dem, og de satte stor pris på å ha truffet ham som skulle utføre en slik undersøkelse på gutten deres.

Nettopp dette med dødsstedundersøkelser der barn dør plutselig og uventet er en meget het potet for tiden, og har vært et kontroversielt tema i årevis. Det var faktisk en høringsrunde om dette i Stortinget denne uken, og Landsforeningen for uventet barnedød, som er en sterk forkjemper for at disse undersøkelsene skal bli obligatoriske, var en av dem som fikk legge frem sitt syn.

Grunnen til kontroversen er at noen mener det vil være å gripe for mye inn i “privatlivets fred” å gjøre slike undersøkelser obligatoriske. Motstanderene mener at det vil gi enkelte foreldre et utilbørlig press og ekstra tøffe påkjenninger i en ellers tragisk situasjon.

Tilhengerene mener derimot at det her må taes hensyn til barnet, og at man har en plikt for barnets skyld å gjøre alt man kan for å oppklare hvorfor det døde.

Faktum er at ca 50 barn under 3 år dør plutselig hvert år, og såvidt jeg vet så skyldes 20% av disse hjemmeulykker, omsorgssvikt, barnemishandling og drap-

Selvfølgelig må det være tøft å få en rettsmedisiner og en fra politiet på døren, men et stort prosjekt som gikk mellom 2001-2004, viste at foreldrene var så og si enstemte i at de syns dette var en god løsning, som de satte pris på i ettertid. Det er ikke snakk om at det tropper opp politi med bil og uniform, like etter dødsfallet, men det er en sivil person med politibakgrunn i tillegg til en rettsmedisinsk ekspert som kommer. Man kan også være med å bestemme når denne åstedsundersøkelsen skal foregå, og man får både muntlig og skriftlig beskjed på forhånd.

Påtalemyndigheten og Helsedirektoratet er nå uenige i hvem og hvordan en slik undersøkelse skal gjøres, og det siste forslaget nå er at det hele skal være frivillig. Da skal det altså være opp til de enkelte foreldrene om de vil være med på dette.

Jeg er nok enig med dem som vil ha dette til å bli en obligatorisk undersøkelse etter et uventet dødsfall hos et lite barn.

Det er selvfølgelig smertefullt, men jeg tror likevel at de aller fleste , iallefall av dem som har “rent mel i posen”, i ettertid vil være glade for alt de har gjort for det lille barnet sitt. Også i form av å finne ut av hva som gikk galt.

Blir det en frivillig undersøkelse kan det like gjerne bli dem som ønsker å avstå fra å være med, som blir mistenkeliggjort, selv om de er uskyldige.  Jeg tror at denne “misforståtte” hensyntagen til dem som kan føle seg støtt  av dette, bare er med på å gjøre det enklere for barnemishandlere å komme seg unna på. For det er dessverre slik at noen er så onde at de mishandler barna sine…

Jeg har selv jobbet ved Skade- akuttavdelingen ved St. Olavs Hospital i Trondheim i mange år. Der skjedde det ikke så sjelden at vi fikk inn barn som var skadet på et eller annet vis; enten hodeskader, brudd, brannskader eller de hadde blåmerker, og vi tenkte vårt: har dette barnet blitt mishandlet?

Alt for ofte lot vi det bli med (mis)tanken… men jeg ble faktisk stadig flinkere til å konfrontere folk med min mistanke, på en skånsom måte, tror jeg selv iallefall. Noen ganger ble folk sinte på meg, men oftest sa de at de satte pris på at jeg var bevisst på dette problemet, på andre barns vegne, selv om de selv var “uskyldige”.

Vi må ta sjansen på å støte noen voksne og å forstyrre privatlivets fred, dersom vi vil kjempe for barnas sak, i dette tilfellet for å prøve å løse gåten om plutselige barnedødsfall. Et slikt dødsfall er ett for mye.

I dag har vi bursdag her i huset. Det er bare det at bursdagsbarnet ikke er her-

Storebror/lillebror døde på termindato, og ble født for 9 år siden i dag. Dagen vekker så mange tanker, følelser og minner, det er rart hvor sterkt en slik opplevelse sitter i kropp og sjel. Og det er egentlig godt å ha en slik dag, da man tillater seg å kjenne ekstra godt på savnet av en sønn som ikke er her, og som man aldri rakk å bli kjent med.

I dag tenner vi lys for ham ved bildet hans, vi går på graven og tenner lys og legger roser og tegninger til ham. Lillesøster på 6 stemte til og med i “Gratulerer med dagen” ved graven i dag. Barn gjør det på sitt vis-

Uken etter at Erik døde, hørte jeg tilfeldigvis på radioen, og Carolas sang “Jag vill alltid älska”. Den traff meg rett i hjertet. Et  par uker etterpå fikk jeg helt tilfeldig CD-en med denne sangen av søsteren min. Det tok meg 2 år før jeg orket å høre på denne CD-en, det ble for tøft. Noen ganger har musikk en utrolig kraft.

Jeg har hørt på den i kveld, og den er bare vakker. Derfor deler jeg teksten med dere her:

Jag vil alltid älska

Ingen forstår vart du blev av,

men fast din vagga är en grav,

tror jag du fann en öppen dörr,

som barnen gör,

til rum med änglar att få se,

dom lär dig leka, ser dig le.

Oh, om jag kunde vara med!

Det är dig jag älskar,

det är dig jag älskar,

och en gång ska tystnad

ge upp för sång.

Då ska min tunga

få kraft att sjunga

att inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång.

Ingen är vackrare än du,

för du har himmelsklädnad nu

du som är mammas sorg och skatt,

jag ber i natt:

När du hör vita vingars sus,

bed att två änglar tar ditt ljus

ner till min mardröms mörka hus!

Jag vil alltid älska,

jag ska aldrig glömma!

En gång ska tystnad

ge upp för sång.

Då ska min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång.

Bortom allt jag drömt

är du nånstans gömd.

Aldrig blir du glömd.

Inte ett enda barn

fick förgäves liv nån gång.

Det är dig jag älskar!

Det är dig jag älskar!

Och en gång ska tårar

ge upp för sång.

Ja, då ska min tunga

få ny kraft att sjunga

att inte ett enda barn

får förgäves liv nån gång.

Tekst: Erik Hillestad

Melodi: Carola

Jeg må innrømme at jeg fikk et stikk av dårlig samvittighet, samt ble litt svar skyldig i går. Jeg hastet avgårde på jobb, med et liten tass hjemme som var syk, og ble tatt hånd om av barnevakt. Han ville absolutt helst at mamma skulle være hjemme med ham, det var helt tydelig da jeg sa “ha det bra”.

Etter et par timer på jobb ringte han og spurte hvorfor jeg ikke kunne være hjemme med ham når han var syk, på sitt småbarnsvis. Jeg forklarte da: ” du skjønner lille venn,  at mamma må være på jobben for å hjelpe dem som er syke”. Jeg hørte med en gang  jeg sa det at kanskje dette var litt vanskelig å skjønne for en 3-åring-

Mange kjenner seg nok igjen i at de må på jobben til tross for syke barn, slik er det innimellom. Men jeg må innrømme at jeg innimellom savner en jobb der det er enklere å “call in sick”. Ringer jeg og sier at jeg ikke kan komme, er det 15-20 pasienter det går direkte utover, og ventelisten blir enda lengre…

Når det gjelder det å være barn til en lege, så er det et kjent fenomen at de gjerne stiller i samme klasse som “skomakerens barn”. Vi for vår del fikk nokså mange hint av både slekt og venner før vi gikk til barnelege med den ene av barna, som raskt fikk påvist astma, etter lang tid med hoste og andre klare symptomer…

Eller den gangen da det tok et døgn eller to før vi tok med frøkenen på 3 år til røntgen etter at hun hadde hoppet fra en kommode oppi sengen sin. Når hun på andre døgnet krøp mer enn gikk på beinet tenkte vi at vi måtte få sjekket om det var noe mer enn en liten forstuing. Jada, det var ankelbrudd det…!

Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik; kanskje er vi redde for å virke pysete og sutrete overfor kolleger. Eller så har vi god erfaring med at “vente og se”-holdning ofte er lurt, det ser vi ofte i jobben vår.

I dag er det storesøster som er syk, med magesjau, så her sprites det over en lav sko! Og mamma er hjemme i dag- med god samvittighet:-)

Jeg har vært på kurs i helgen, og fått faglig påfyll av ulike slag. Ikke så dumt det:-)

Ett av temaene var søvnproblemer hos barn, og søvnekspert og øre-nese-halslege Harriet Akre fortalte om barnesnorking som symptom på såkalt søvnapné. Søvnapné er noe man gjerne forbinder med voksne og overvektige, men faktisk så er mellom 3-5% av alle norske barn rammet av dette. Det som skjer er at barnet får flere pustestopp i løpet av natten, noe som kan gi barnet flere ulike plager, både fysisk og psykisk.

Alle barn snorker litt innimellom, i hvertfall når de er forkjølte eller syke. Men det er ikke det det er snakk om. Dette er et problem som barnet har ellers også.

Typiske tegn på søvnapné er:

*Barnet sover urolig, og kan sette seg opp i sengen og evt gråte

*Barnet snorker mye og ofte

*Man kan se inndragninger i mellomgulvet når barnet prøver å puste, og det strever for å få nok luft

Dersom barnet har disse problemene over lang tid, kan dette gi mange ulike problemer; konsentrasjonsvansker, hemmet vekst, økt risiko for diabetes og problemer med læring og utvikling. I motsetning til voksne som blir trøtte når de har sovet dårlig, så blir barn med søvnapné like gjerne hyperaktive.

Det sier seg selv at man får en veldig dårlig søvnkvalitet når man har slike pusteproblemer i løpet av natten, med avbrutt søvn, og det går utover livskvaliteten generelt.

Dr. Akre sier også at det er veldig viktig av barn med diagnosen ADHD blir sjekket grundig for søvnapné, fordi man ser en klar sammenheng mellom disse to fenomenene. Faktisk er det funnet at barn som snorker mye som små, har fire ganger så stor risiko for å bli hyperaktive som voksne.

Hvordan får man sjekket barnet?

Gå til fastlegen med barnet! Da vil barnet trolig få henvisning til øre-nese-halslege. Det som er det positive med dette er at det som regel bare skal et nokså lite inngrep til for å få bukt med problemene! Disse barna har som regel forstørrede mandler og polypper i nesen, og ved å ta bort disse vil barna sove mye bedre, slutte å snorke, og fungere bedre på alle måter. Dette mener Akre gjelder en del ADHD-barn også; at deres symptomer kan lindres ved behandling for sin søvnapné.

Helst ville Akre hatt barna inn på sykehuset til en såkalt søvnregistrering, der man observerer dem gjennom natten, og registrerer med ulike instrumenter. Dette er imidlertid ikke realistisk, da det er minst to års ventetid på dette tilbudet…

Jeg har selv to barn som har vært gjennom operasjon for polypper, og har sett hvordan det hjelper på både nattesøvn, “munnpusting” og andre ting. Så det er bare å ta en tur til legen hvis dere kjenner deres barn igjen i det jeg har skrevet om:-)

Man prøver å være konsekvent i oppdragelsen og holde fast på de “reglene” man har gitt til barna.

Her i huset gjelder det bl.a. TV-titting. Det er ikke lov til å sette på fjernsynet i tide og utide, og vi prøver å gjennomføre TV-fri sone før barne-TV i ukedagene, og mellom morgensendingene og barne-TV i helgene.

Men det er søren meg ikke lett å være konsekvent alltid…  Enkelte dager koker det i hodet etter en lang dag på jobben, barna er sultne og gretne, og vi har mest lyst til bare å slenge oss på sofaen etter middag og være “off”.

Da er det deilig når roen senker seg, og minstemann setter seg godt til rette foran en Byggmester Bob-film. Eller to;-)