I dag har vi hatt besøk av en journalist i flere timer. Hun skal skrive en “hjemme hos”-reportasje om oss og firmaet vårt Lykkelig som liten i Foreldre og Barn! Skremmende men også spennende!

Det var for et par uker siden at de ringte og fortalte at de hadde hørt om firmaet vårt og andre ting jeg driver med i tillegg til lege- og mammatilværelsen.

Så da var det bare å strigle huset, og finkjemme barna da:-) Så får vi se hvordan resultatet blir utpå våren en gang.

Det føles jo som en anerkjennelse når et blad som Foreldre og Barn vil skrive om oss. De er jo kjent for en seriøs profil, og vi er takknemlige for at de bruker spalteplass på Lykkelig som liten.

Det er en stor jobb å være gründer, og det er mange timers arbeid som går med uten at det vises noe sted. Særlig tankearbeid. Så vet man ikke en gang om det bærer frukter, og om firmaet har livets rett. Men har man tro nok på det man driver med, så går ting som regel bra, og det gir resultater:-)

Vi har tiden med oss også, for det er ikke tvil om at norske småbarnsforeldre er blitt stadig mer bevisste forbrukere. Da er det nokså takknemlig å kunne selge produkter som er i pakt både med folks ønsker og med naturen rundt oss!

Se mer på : www.lykkeligsomliten.no

Hvert åttende barn er overvektig i Norge i dag. Helsemyndighetene frykter at hvert fjerde barn vil bli overvektig om noen år, og vi nærmer oss med andre ord USA, hvor opp mot annenhvert barn er for tykke. Vi ler ofte litt av dem “over there”, når vi snakker om alle fete folk og all den usunne maten og den “dårlige” livsstilen de har. Dessverre er vi på god vei til å bli akkurat like ille selv, og har tatt etter mange av de usunne  livsvanene som amerikanerene er så kjente for.

Vi kjører stadig mer bil, vi ser stadig mer TV, vi spiser stadig mer fast-food og annen “søppelmat”. Stillesitting er blir den nye folkesporten i Norge. Dagens 10-klassinger sitter opp mot 44 timer på baken i uka, og ser på TV eller spiller et eller annet dataspill. Det er rystende tall når man tenker over det!

Jeg syns alltid det er trist å se fete barn, og får vondt av disse ungene når jeg tenker på at det egentlig ikke er deres skyld at det har gått så langt at kroppen er et lite berg allerede i barndommen. Dessverre er det så og si umulig å komme seg ut av fedmen som voksen når man blir klart overvektig som barn. Det er oftest foreldrenes ansvar at det går så galt, og det er de voksne som må lære barna en sunn og god livsstil, og hva man skal og ikke skal ha i seg.

Ekstremtilfellene er det heldigvis langt mellom, men det er ikke uvanlig å se både barn og voksne med en del kilo for mange, som kort og godt kommer av for lite fysisk aktivitet og for mye usunt kosthold.

Jeg var nylig i Italia, og hver gang jeg har vært der har jeg forundret meg over hvor få overvektige folk man ser der. Man sitter på restaurant og spiser og spiser, og det gjør forsynemeg italienerene ved nabobordene også, og nyter god vin! Hva er det da som gjør at de klarer å holde seg så slanke? Ikke vet jeg. Det finnes sikkert mange faktorer.

En ting er den såkalte middelhavsdietten, med sunne oljer og grønnsaker bl.a. En annen ting er at de ofte sitter og har god tid når de spiser, de nyter maten. Jeg tror mange norske familier haster seg gjennom måltider, hvis de i det hele tatt har tid til å sitte sammen og spise…

Italienerene er også utrolig mye flinkere til å bruke ordentlige råvarer, enten det gjelder grønnsaker, kjøtt eller fisk. Vi har blitt “eksperter” på å bruke halvfabrikata, frossenvarer, posemat og annet usunt. Alt skal gå så fordømt fort, og vi skal helst være ferdig med å lage middagen på få minutter, og deretter spise den på få minutter.

Vi lager veldig dårlige måltidstradisjoner for barna våre, og da blir terskelen lav for å kjøpe seg boller, milkshake og osteloff i friminuttene eller etter skoletid…

En annen ting man legger merke til ved restaurantbordet i Italia, eller hjemme hos folk for den saks skyld, er at de drikker veldig lite brus. Her i Norge bikker mange i seg brus både titt og ofte, også barn.

Vi er nødt til å ta denne tendensen alvorlig, for en slik fedmeutvikling blant barn er veldig skremmende. I tillegg til at det fører til mye trasig for dette barnet både sosialt og fysisk, fører det på sikt til store helseproblemer som voksen.

Vi kan ikke fortsette å sitte på rumpa så mye som vi gjør, og vi gjør nok barna våre en bjørnetjeneste med all den “taxivirksomheten” vi foretar, enten det er kjøring til skole eller andre aktiviteter. Vi må vel også bli flinkere til å si stopp når det gjelder tidsbruk foran ulike skjermer, selv om det volder mye krangel og spetakkel…

Det er ikke lett, men det er vi voksne som må ta kampen, for barnas skyld!

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6964838

I dag har jeg vært i begravelse, og hodet er egentlig tomt og kroppen tung og matt. Slik er det gjerne etter begravelser.

En nær gammel nabo og familievenn, og far til mine gode venner døde plutselig, bare måneder etter at pensjonisttilværelelsen begynte, og han i følge sine egne ord skulle få bedre tid til å nyte “livets dessert”, nemlig barnebarna sine.

Så slås bryteren av, kort og brutalt, og livet er over. Dette er desverre så alt for vanlig; man planlegger rolige avslappende pensjonistår etter et hektisk liv, men så går det helt annerledes-

Livet kommer og livet går, det får man virkelig smakt på ved begravelser, der små barnebarn står og titter på kisten med bestefar, som heller skulle hatt dem på fanget og lest for dem…

Man får også kjent på det faktum at generasjonen over faller fra, og de trygge og gode voksenfigurene fra barndommen blir historie. Det er viktige vegger som faller ut fra sitt eget liv, og man forstår at en dag er det vi som er eldst… Da forstår jeg også hvor viktig voksenfigur jeg selv er i mine egne og andre nære barns liv, og det kjennes som et stort, men også veldig meningsfullt ansvar.

Nyt livet, og grip dagen!

Med disse fine ordene fra Mor Teresa ønsker jeg dere alle en riktig god helg!

If you are kind, people may accuse you of selfish, ulterior motives;
Be kind anyway.
If you are successful, you will win some false friends and some true enemies;
Succeed anyway.

If you are honest and frank, people may cheat you;
Be honest and frank anyway.

What you spend years building, someone could destroy overnight;
Build anyway.

If you find serenity and happiness, they may be jealous;
Be happy anyway.

The good you do today, people will often forget tomorrow;
Do good anyway.

Give the world the best you have, and it may never be enough;
Give the world the best you’ve got anyway.”

En del av fastlegehverdagen består av å gå på møter, for å følge opp pasienter med ulike problemer. I dag har jeg vært på møte med sammen foreldrene, barnenevrolog, ergoterapeuter og lærere til to brødre med Føllings sykdom, som jeg er fastlege for. Dette er en sykdom som er veldig sjelden, men som de fleste av nybakte foreldre har fått et forhold til gjennom den såkalte “Føllings prøve”, som tas av alle nyfødte etter ca 3 døgn etter fødsel.

Det er kanskje ikke alle som aner hvorfor man egentlig er så opptatt av å få tatt Føllings prøve?

Blodprøven, som tas i hælen på de nyfødte barna, kalles Føllings prøve, og er oppkalt etter Asbjørn Følling, en trønder som oppdaget dette fenomenet i 1934. Prøven avdekker om barnet har såkalt Føllings sykdom, eller Fenyketonuri, som det kalles på “fint”.

Sykdommen er heldigvis veldig sjelden, og det fødes i Norge bare 4-5 barn med dette hvert år. For å få sykdommen må begge foreldrene være bærere av et spesielt gen. Har man arvet denne genfeilen fører det til mangel på et såkalt enzym i leveren, som er nødvendig for å fjerne stoffet fenylalanin fra blodbanen. Har man ikke enzymet, vil mengden av fenylalanin øke i blodet, og dette har store skadelige virkninger på hjernen og nervesystemet.

Det er kjempeviktig å oppdage dette tidlig, ellers får barna symptomer allerede etter få måneder. De ser helt fine og friske ut ved fødselen. Ubehandlet vil disse barna få stadig verre tegn på hjerneskade, dårlig kontaktevne, hyperaktivitet, kramper og brekninger. Det blir også en spesiell lukt av barna pga opphopning av stoffet fenylalanin.

Det finnes desverre ikke noen helbredende behandling av Føllings sykdom. De skadene som er oppstått ved evt sent diagnosetidspunkt kan heller ikke gjenopprettes.

Den eneste behandlingen som fungerer per i dag er kostregulering. Da er det viktigste å ha et strengt regime med spesialkost som er proteinfattig. Pasientene får spesiallaget mat, og det er krevende å følge opp, både for barnet og omgivelsene.

Disse barna og familiene følges tett oppp av Rikshospitalet i Oslo, og det er viktig å gi dem mye støtte og hjelp, slik at de klarer å gjennomføre dette strenge opplegget.

Dersom man klarer å holde seg til riktig kost fra starten av, kan folk med Føllings sykdom leve et friskt og normalt liv forøvrig.

Dem vi ser mest av med denne diagnosen i Norge nå, er blant innvandrergruppene. Der er barna født i et helsevesen som gjerne ikke har like bra opplegg for å få tatt Føllings prøve rett etter fødsel som oss her i rike Norge. Da har skaden gjerne skjedd når de kommer hit, og de har store utviklingsforstyrrelser.

Det er trist, når man tenker på hvor enkelt det egentlig er med denne ene lille blodprøven…

Wow! Jeg ble nesten flirfull da jeg i går kveld fikk mail om at jeg er nominert til “Årets mest velskrevne mammablogg” hos Foreldremanualen:-)

Jeg er en skikkelig fersking blant denne gjengen av råbarske bloggere, med min korte fartstid på 3-4 måneder, og med så maaange “konkurrenter”, så dette var ARTIG!

Takk til dem som har nominert meg, og takk til dere som har lyst til å stemme på meg:-)

Dere finner meg under kategorien “Årets mest velskrevne mammablogger”, på                                 http://foreldremanualen.blogspot.com/

Ha en strålende aften!

Sukk. Noen ganger føler man at man har gått rundt som en sur og grinete kjeftesmelle, i et forsøk på å lære barna forskjell på rett og vrangt, for etterpå å føle at man ikke har gjort annet enn å gjentatt de samme tingene gang etter gang-uten særlig positiv effekt. Da føler man seg ganske mislykket som barneoppdrager,og har egentlig lyst til å resignere, sette seg i en krok og grine og bare la barna styre på…

Noen som kjenner seg igjen?-

Det er ikke rart det er krig i verden, tenker jeg, når søskenene i huset krangler og sloss så busta fyker, og misunnelsen lyser ut av øynene på dem dersom lillesøster kanskje har fått ett drops mer i godteslåla, eller storebror får være oppe et kvarter lenger om kvelden. Det har også gått sport i å leke “0ppdrager”, som når den ene av barna supplerer mor eller far i huset som prøver å sette grenser til en av de andre. Da er det jo dømt til å bli krangel!

Det føles sikkert som en kamp på liv og død når man blant fem søsken ønsker å bli sett og hørt, og da lærer de seg gjerne noen triks underveis, både for å vinne foreldrenes gunst og å “seire” i barneflokken.

Barneoppdragelse er er overskuddsprosjekt, og man må virkelig være på hogget dersom man skal klare å være konsekvent og positiv hele tiden. Jeg har til og med gått til anskaffelse av boken “De utrolige årene” av Webster-Stratton, som er bibelen til mange helsesøstre. Det er mange gode tips og råd å få der, selv om ting høres veldig enkelt ut når det står på trykk-

Et lite hjertesukk dette, men det ser da ut som det blir folk av dem, så man er vel ikke så håpløs som oppdrager som man kjenner seg en gang i blant;-)

For dem som ønsker å lese litt om hva Webster-Stratton-teoriene dreier seg om, så kan dere gå på linken nedenfor, for det viser en fin oversikt over hovedpunktene:

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=102735

Ja ja… puppene er noe vi er opptatt av; enten så er det rollen de har som matstasjon for barna våre, eller så er det som symbol på vår kvinnelighet og selvfølelse.

Denne uken skriver Byavisa i Trondheim om at privatklinikken Klinikk Stokkan fikser på puppene til stadig flere trønderske damer. Dette er en tendens i hele Norge, for ikke å si verden, og det er ikke lenger “harry” å gjøre dette for å få en finere kropp.  http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=4001&temaid=1

Avisen skriver at over 100 jenter opereres hvert år bare hos dem, og det blir stadig flere. I tillegg er det en tredjedel av dem som søker som blir avslått,  av ulike grunner, særlig alder og urealistiske forventninger til hva man kan gjøre.

Man tror at over 100 000 kvinner har fått satt inn silikon eller saltvannsproteser i Norge, dette er ganske høyt antall når det totalt sett bor omlag 1,3 millioner kvinner mellom 20 og 66 år!

Hvorfor i alle dager er det så mange som går til det skritt å fikse på kroppen på denne måten, og i tillegg velger å svi av nesten 30 000 kroner? Det er jo tross alt et nokså stort inngrep, som gjøres i narkose, og som man ikke vet utfallet av på sikt. Innimellom må man ta dem ut eller bytte óg, bl.a. pga kapseldannelse, og da kan det blir nye titusener av kroner.

Forskere ved Folkehelseinstituttet utførte sammen med bl.a. Colosseumklinikken i Oslo nokså nylig en undersøkelse, der de intervjuet kvinner som ville forstørre brystene, om hva motivet deres var.  http://www.dagbladet.no/2009/07/09/magasinet/plastisk_kirurgi/folkehelsa/helse/7108102/ Femininitet var nøkkelordet, mens det var fire hovedgrunner: å skape, forbedre, reparere og gjenopprette.

Man (meg inkludert… ) vil gjerne tro at denne farsotten har med det enorme trykket unge kvinner i dag har om den perfekte kropp. Ukeblader, TV-serier, nettsider og kjendisforbildene; over alt ser man forbilder med et perfekt ytre, der brystene er struttende og helt proporsjonal med resten av den vakre kroppen. Og det rare er at kroppen og puppene er like flotte og sexy uansett barnefødsler, narkotikamisbruk eller andre påkjenninger som vi vanlige dødelige blir naturlig preget av… Slike usunne og urealistiske forbilder er jo til å bli “syk” av, og det er lett å miste selvtilliten i forhold til sin kanskje helt normale kropp, når man til slutt tror at verden er slik som i ukebladene.

Mange tror at man blir lykkeligere og mer tilfreds av å få fine pupper, og dette  går nok like mye på å føle seg attraktiv for seg selv som for andre. Problemet er at mange blir skuffet, til tross for at brystene blir fine. Det er innimellom mer en puppestørrelsen som avgjør hvordan man har det, og det løser ikke alle problemer å fikse på dem. Undersøkelser fra både USA, Finland og Sverige viste en klart økende forekomst av selvmord hos kvinner som hadde forstørret brystene sine. Dette kan høres litt voldsomt ut, men man mente at en del av dem som valgte kosmetisk kirurgi hadde en del alvorligere problemer med selvbilde og depresjon bl.a.

Men; mange blir kjempefornøyde, og mange har også en god grunn til å operere brystene sine!

Jeg møter en del jenter og kvinner på mitt kontor som lurer på om de skal la seg operere. Noen ganger er det nydelige jenter i slutten av tenårene, som har fått for seg at de bare gjerne vil se bedre ut. Da tar vi oss en prat, og jeg forklarer at kroppen og puppene ikke er ferdig utviklet engang, og jeg håper at de klarer å komme seg bort fra tanken om at de ikke ser bra nok ut. Andre ganger er det ikke tvil om at de har stor nytte av hjelp. Det kan f.eks. være kvinner som har stor forskjell på størrelse og form av brystene. Det er også kvinner som får svært store endringer av brystene etter betydelig slanking, innimellom også etter fødsler. Og selvfølgelig er det en del kvinner som får rekonstruert brystene etter sykdommer, som bl.a. kreft. Men det blir noe helt annet enn et rent kosmetisk inngrep.

Det er trist og et stort problem at såpass mange faktisk er så misfornøyd med kroppen sin. Puppene er én ting; plastikk-kirurgene er stadig mer opptatt med å fikse på neser, rumper og kjønnslepper óg. Jeg syns dette er en trist og skremmende utvikling, og det er søren meg ikke enkelt å være barn og ungdom som vokser opp i dette voksende “skjønnhetstyranniet”!

Skulle man velge å la seg operere, så er det iallefall viktig at vi leger og ikke minst dem som utfører inngrepene på ulike private klinikker informerer damene grundig om virkninger og ettervirkninger av en slik operasjon.

-Man bør absolutt ikke opereres før man en ferdig utviklet, og det er ofte en nedre aldersgrense på 20 år

-Man bør helst være ferdig med barnefødsler og amming før operasjon

-Man har risiko for at brystet blir hardt, såkalt kapseldannelse

-Man kan få nedsatt følelse i brystvortene

-Man kan få brede arr

- Man får ikke absolutt en bedre selvfølelse og kroppsbilde etter en slik operasjon

Det er en frivillig og personlig sak om man ønsker å fikse på utseendet sitt, og det er ofte flere faktorer som spiller inn enn man gjerne ser på overflaten. Allikevel så syns jeg utviklingen er på ville veier, og at man skal ta denne tendensen på alvor. Hvis ikke, så blir det gjerne flere og flere unge som får en opplevelse av at de ikke er “perfekte” nok…

Ammedebatten har nådd nye høyder den siste uken. Det startet med en professor ved NTNU her i Norge, og hans forskningsfunn og påstander har gått som ild i tørt gress rundt i hele verden.

Her i Norge har ammeforkjemper og overlege Gro Nylander gått i “clinch” med lege og forsker Sven Carlsen, som hevder at amming slett ikke er så sunt som folk tror. Han mener at det er i fosterlivet det meste blir bestemt om hvordan helsen vår blir, og at morkaken er veldig viktig faktor. Han sier også rett ut at amming har liten eller ingen effekt, og at det er bare tull og unødig press på nybakte mødre at de skal “presses” til å amme.

Som lege synes jeg forskningen hans om at kvinner som har et unormalt høyt nivå av det mannlige kjønnshormonet Testosteron, ser ut til å streve mye mer med amming enn andre, er spennende å høre om.  Disse kvinnene ser bl.a. ut til å utvikle mindre melkekjertler i brystene, og får derfor ikke så godt til å produsere nok melk. Dette kan være med å lette situasjonen for de kvinnene det gjelder til å forstå hvorfor de kanskje strever så mye med å amme. Dette gjelder særlig kvinner med diagnosen PCOS, overvektige og røykende kvinner.

MEN; derfra til så bombastisk å komme med at amming er så unødvendig som han påstår i media, det reagerer jeg på!!

Som responsen både i Norge, og ikke minst ute i verden tyder på, så er dette et utrolig fengende tema, og også utrolig følsomt, derfor er det viktig at man tenker seg mange ganger om før man anbefaler folk å stå over ammingen. For det er slik han blir oppfattet. Han refereres til og med i land i den tredje verden, der til og med han mener at amming har en viktig funksjon. Vi får bare håpe kvinner i disse landene ikke slutter å amme pga den store ståheien som media har skapt…

Jeg har hørt mange krenkende uttalelser om Gro Nylander i det siste, noen nesten så ille at de ikke egner seg på trykk.  Damen kan trygt kalles dedikert til sitt arbeid for å få norske kvinner til å amme, og hun er kjent langt utenfor landets grenser. Men det meste av det Gro Nylander prediker, er jo ikke noe bare hun har funnet på og tilråder. Det meste av det hun kommer med og anbefaler er jo det samme som både WHO, UNICEF, amerikanske, europeiske og australske myndigheter anbefaler!

Det må være en eller annen måte hun er på og fremtrer som provoserer noen noe helt utrolig, jeg forstår ikke helt hva. Det minner meg veldig om den gangen helseminister Dagfinn Høybråten drev og sto på for røykeloven. Han virket også veldig dedikert, og inderlig og personlig opptatt av å få denne loven gjennom. Men det var jo ikke noe unikt i Norge at røykeloven skulle komme, og hvem er ikke glad for at han sto på for loven nå i dag?- Det er noe med sterke personligheter som brenner veldig for en sak; de kan fort komme til å virke veldig provoserende og invaderende på andre, uansett hvor godt deres budskap og hensikt er.

Jeg har faktisk hatt en lang prat med både Gro Nylander og Sven Carlsen det siste døgnet, og det har vært interessant:-) Men om jeg ble så mye klokere, det vet jeg ikke, for når man ikke er forsker, så er det hardt å henge med når slike akademikere legger ut om ulike typer forskning, data og hva man skal stole på og ikke- At det var høy temperatur i diskusjonen er det ikke tvil om!

Jeg er uansett sikker i min sak; og det er at jeg kommer til å varmt anbefale amming til dem som kommer min vei! Så mye forskning som har vært gjort på morsmelkens fordeler gjennom flere tiår, så klarer jeg ikke å tro at alt kan kokes ned til at det bare er nonsens. Til og med Carlsen sier at de ser positive effekter det første året, særlig på forebygging av krybbedød, tarminfeksjoner og barnets IQ. Vi må absolutt heller ikke glemme de store fordelene det er for mor å amme, både med hensyn til raskere vektregulering etter fødsel, redusert risiko for brystkreft og for eggstokkreft!

HVA er det som gjør at det å amme barnet sitt skaper en slik utrolig debatt, og får frem så mye aggresjon og sinne???

Det skaper sterke følelser, og det er vel nettopp fordi amming er så tett, nært og intimt for oss. Fordi det er så sterkt forbudet med morsidentiteten, blir det også så sterke reaksjoner, særlig på vegne av dem som desverre ikke får til ammingen. De kan komme til å føle seg mislykket og mindreverdige. Da er det viktig å trygge dem på at det finnes mange andre former for nærhet, som gir en like så god kontakt med og utvikling for barnet. Men man kan ikke la være å snakke om det positive for alle dem som får det til, det blir ikke riktig.

Noen oppfatter meg sikkert som gammeldags og reaksjonær når jeg bruker ordene morstilknytning og morsbinding, men det tar jeg sjansen på. Dette er slikt som det er umulig å forske på, og som heller ikke er helt politisk korrekt i likestillingens navn. Amming har også blitt brukt i en kjønnskamp, bla. i argumenter for og mot deling av foreldrepermisjonen. Dette er en litt annen diskusjon, som jeg ikke skal kommentere mer her nå-  Men jeg tror at ammingen gir en verdifull kontakt mellom mor og barn, som er sunn for begge. Selv om vi i den vestlige verden klarer oss godt i oppveksten uten morsmelk, så mener jeg ikke vi skal bare skal fnyse av at det kan være andre faktorer rundt amming som er sunt og bra for både morens og barnets helse.

Dette med ammepress blir stadig trukket frem. Hva er ammepress egentlig?

Jeg har ingen problemer med å forstå at noen rett og slett ikke får det til, noe som også Carlsens forskning viser. Disse må selvfølgelig slippe et utilbørlig press. Også andre som simpelt hen ikke ønsker å amme, det er ikke tvang, det skal det heller ikke være.

Men så kommer vi til kjernen av problemet tror jeg; det er nemlig det at de aller fleste av oss kvinner opplever det som hardt og vanskelig å komme igang med ammingen.

For det første er vi ofte for dårlig forberedt til denne jobben, vi aner ikke hva det går ut på, og at det faktisk koster litt for de fleste å komme igang og håndtere dette.

For det andre så er det noen som ikke er innstilt på å investere så mye som det faktisk koster å komme igang, selv om de aller fleste gjør en hedersinnsats! Noen har vanskeligere enn andre å takle at kroppen deres skal “brukes” på denne måten, og har vanskeligheter med å mobilisere det som kreves. Men for all del; de gjør ofte så godt de kan ut fra deres forutsetninger.

Og så det tredje og viktigste punktet tror jeg; nemlig at samfunnet og myndighetene har lagt opp til et “rævkjør” uten like for barselkvinner, slik at de aller fleste blir kastet ut fra barsel før ammingen har kommet ordentlig i gang! Det er nå vanlig med en liggetid etter fødsel på 60 timer for førstegangsfødende og 48 timer for flergangsfødende. Vi er ingen maskiner, selv om vi lever i 2010, og kroppen trenger flere dager enn som så for å få igang morsmelken.

Og hør bare her:

På disse skarve timene ved barselavdelingen skal en stakkars sliten nybakt mor:

bli kjent med barnet sitt,

hun er sår både nedentil og mørbanket i kroppen,

hun blør og har renselse nedentil

hodet er i kaos pga så mange nye inntrykk,

hun skal  få kniperåd fra fysioterapeut,

hun skal ha samtale med jordmor og gå gjennom fødselen,

hun skal være med på legekontroll av barnet,

hun skal lære seg å stelle barnet,

hun får gjerne “barselstårer” i løpet av et par-tre dager

hun skal hvile seg-

men ha barnet inne hos seg hele døgnet-

OG

hun skal lære seg å amme barnet sitt!

Når brystene er som store ballonger og babyen kanskje har begynt å få taket ammingen, blir hun sendt hjem. Og der står det ingen klar og hjelper henne når brystsprenget setter inn for fullt, og brystvortene blir såre. Hun har nok nådd å få noen gode tips om hvordan hun legger til barnet, hvor ofte osv, men det er jammen ikke alltid lett når du sitter der i huset ditt og skal takle alt dette selv for første gang. Hverdagen innhenter en også raskt, med matlaging klesvasking og andre trivialiteter.

Det finnes heldigvis både ammepoliklinikk, helsesøstre og ammehjelpen bl.a., men det er ikke alltid at dette er nok for å hindre at en nybakt mor føler seg alt for uforberedt og hjelpesløs. Rike Norge burde ha råd til å legge forholdene mye bedre til rette for at kvinnene fikk en bedre start sammen med barna sine.

Det er ikke rart at det oppleves som ammepress for en del da, når jordmødre og barnepleiere ved barsel etter “beste” evne prøver å utføre jobben sin i et tempo som ikke stemmer med kvinnekroppens-

Ny forskning er spennende , og jeg kommer til å følge med hva Carlsen og co finner ut i sin videre forskning.

Men, jeg er fortsatt en ammeentusiast, og det er heldigvis veldig mange andre også.

Lykke til, uansett hvordan dere gjør det!

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/196275

http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/196277

Gode tips for amming:

http://www.ammehjelpen.no/

http://www.rikshospitalet.no/ikbViewer/page/no/pages/klinikkene/enhet?p_doc_id=32682

I helgen har jeg vært på kommunikasjonskurs. Eller nærmere sagt “Klinisk kurs i kommunikasjon”.

Jeg er så heldig å være lærer for nybakte legestudenter, i tillegg til å være fastlege. Og en av hovedoppgavene for en universitetslektor som meg er å lære de ferske dokterstudentene å snakke med pasientene;-)

Ved legestudiet her i Trondheim blir studentene kastet ut i det virkelige liv fra dag 1, og må være “lege” i møte med ekte pasienter på kontoret mitt. Da skal de sitte og spørre ut en ekte pasient om alt mulig, mens andre studenter sitter og hører på, og alt blir tatt opp på video, og evaluert etterpå. Det kan være en tøff ilddåp for en stakkars 19-åring, som kommer fra en beskyttet tilværelse hjemme og på gymnaset. Da jeg studerte så vi ikke en levende pasient før vi hadde studert i over tre år, og slike ting som kommunikasjon var ikke akkurat det som sto høyest på pensumlisten. Slik er det til dels ennå på legestudier rundt omkring, men Trondheim er en foregangsskole i så henseende, og er faktisk kjent i utlandet også for sin satsing på kommunikasjonslære.

For det er jo ikke til å komme i fra at det å kunne snakke ordentlig med en pasient er en svært grunnleggende egenskap for å få til et godt lege-pasientforhold. Selvfølgelig sammen med at man kan sitt faglige pensum, man kommer ikke så langt uten det heller-

Men hjelper det å lese seg til kommunikative evner, eller å ha undervisning i det da?? Ja, det gjør det! Det er absolutt mange ulike teknikker og tilnærminger man kan lære seg til å bruke i alle de ulike situasjonene vi kommer opp i. Og tenk på alle de forskjellige mennesketypene vi møter, i til dels svært “intime” og pressede situasjoner. Da er det greit å ha noen redskaper som kan være med og åpne opp samtalen.

Noen “håpløse leger” vil aldri kunne lære seg god kommunikasjon, uansett om de gikk på kurs heller kanskje… Folk som er dårlige på  å kommunisere finner man over alt, men det er selvsagt trist og tungt å oppleve det når man går til legen og gjerne trenger noen som forstår hvordan man har det og som man kan snakke godt med.

I helgen jobbet vi bl.a. med hvordan man snakker om alkoholbruk med en pasient for første gang. Dette er ett eksempel på et tema det kan være vanskelig å bringe på bane, dersom man mistenker det. Man er redd for å støte eller fornærme pasienten, og at han eller hun skal bli sint på oss. Seksuelt misbruk, vold mot barn eller ektefelle  er andre tema som kan være fryktelig vanskelig å ta opp, og det finnes selvifølgelig ikke ett fasitsvar på hvordan man gjør det. Da er det likevel viktig å øve på det, og få noen tips og råd om hvordan det kan gjøres.

Men, det det til slutt koker ned til, uansett hvor mye man øver eller hører på forelesning, om kommunikasjon, så er det noen som er mer naturtalent enn andre, og som klarer dette bra, selv om de aldri har lært det. Jeg blir innimellom veldig imponert av noen av disse unge studentene, som takler de mest delikate samtaler med pasienter på en utrolig fin måte. De bare kan dette, det bor i dem, og jeg føler meg trygg på at de kommer til å blir flotte leger.

Kjemien mellom lege og pasient har også mye og si, og dette er også en faktor som bare er der, uavhengig av hvor mye kommunikasjonskurs vi går.

Slik er det bare. Her, som i mange andre situasjoner i livet.