Det er noen timer til et nytt år begynner, og til et nytt tiår tar til. Det gir en anledning til å tenke litt ekstra over året, og de siste ti årene en har lagt bak seg. På en kveld som nyttårsaften går tankene også gjerne litt ekstra til dem man savner, og som ikke er med en lenger.

Alle har sin historie, jeg har min. Noen er svært åpne om sine livserfaringer, noen velger å holde dem for seg selv. Alt er like rett, ingen har patent på den riktige måte.

For meg er nyttår en fin tid sammen med de flotte barna mine og en god mann, men det er samtidig en kveld da jeg kjenner ekstra på savnet av en liten gutt jeg aldri rakk å bli kjent med.

Det nye tusenåret var nokså nytt da lille Erik døde samme dag som han skulle bli født, plutselig og helt uventet. Den øredøvende stillheten som var da han kom til verden, er noe man aldri glemmer. Det setter seg i hjertet som en sår streng, og er med i alle livets opplevelser, som en liten molltone uansett hvor glad man føler seg.

Man får virkelig kjent på livets kontraster, ikke minst i møtet med et nytt lite barn som blir født. I den enorme gleden og lettelsen over det første skriket, kjennes også sorgen over det skriket som aldri kom. “Sorgen og gleden de vandrer til hope” er en treffende strofe i mange av livets sammenhenger…

Jeg kjenner ofte på dårlig samvittighet, bl.a. i situasjoner der folk spør hvor mange barn jeg har. Enten så føler jeg et stikk av dårlig samvittighet for dem som spør dersom jeg sier det riktige tallet seks; da føler jeg at jeg må forklare, og noen ganger oppleves det som at man gjør folk brydd når man snakker om en sønn som er død.  Eller så har jeg dårlig samvittighet for Erik, dersom jeg velger den “enkle” varianten, og sier at jeg har fem. Da føler jeg at jeg gjemmer ham bort for å gjøre det enklere for meg selv og andre. Morsfølelsen og båndet til barnet sitt er der, uansett i hvilken form det er. Vi er tross alt heldige som kan leve det ut i langt større grad enn kvinner i generasjoner før oss.

I kveld skal jeg på minnegudstjeneste der han er begravd, og tenne et lys for ham i nyttårsnatten. Det er min måte å være sammen med ham, før vi starter festen, med god mat og fyrverkeri sammen med alle de andre jeg er glad i!

Godt nytt år til dere alle!

Mange av oss er altfor lite flinke til å huske å drikke vann, ikke minst nå i julen, da vi bikker innpå med øl, akevitt og vin innimellom ribbe, kalkun, pinnekjøtt og mye annen salt og fet mat. Da er det lett å glemme vannglasset.

Kroppen trenger en ganske stor mengde vann i løpet av et døgn, noe får vi gjennom maten, mens vi må innta resten via drikke. Da er brus, juice, saft, kaffe og andre typer drikker dårlige erstatninger for rent og godt vann. Flaskevannprodusentene har opplevd stort oppsving, og men ser stadig folk med vann på kjøpeflaske. Det er vel og bra det, for da får man i seg vann iallefall. Men med kanskje verdens beste og reneste vann rett fra springen, så har vi de beste muligheter til å få i oss så mye sunt og godt vi bare vil, uten å betale dyre dommer for det!

Undersøkelser viser at en av tre nordmenn drikker under 1 liter vann om dagen, og det er for lite. Vi bør få i oss en del mer, og særlig hvis vi driver med fysisk aktivitet.

Vann gjør sultfølelsen mindre hvis vi har i oss et glass før måltidet, det øker forbrenningen, og det regulerer fordøyelsen. Treg mage er et vanlig fenomen i svangerskapet, og gravide får mindre plager med dette dersom de er flinkje til å drikke vann.

Gravide må også huske på å drikke mye vann. I svangerskapet øker væskebehovet, og vi svetter litt mer enn når vi ikke er gravide. Da er brus og juice dårlige alternativer, med mye unødige karbohydrater og syrer. En del flaskevann samt farris inneholder dessuten mye salter, som vi heller ikke trenger.

Jeg slår altså et slag for at det enkle er det beste, nemlig vann fra springen:)

Noen gode tips for økt vanndrikking:

Start dagen med en god slurk friskt vann fra springen

Skjær opp en skive sitron, lime eller litt sitronmelisse i glasset eller muggen, så blir vannet lekkert og fristende

Er du gravid og kvalm, så er det både godt og smart å rive litt fersk ingefær oppi vannet, det lindrer kvalmen

Ha alltid med deg et glass eller en flaske friskt vann, enten det er på jobben, i sofaen eller på trening

Drikk alltid vann sammen med vin

Husk å drikke før du blir for tørst; da unngår du plager som hoepine, irritabilitet og svimmelhet

Les ellers på

http://www.side2.no/helse/

Også i år lå det sirlig innpakkede gaver “til mamma” og “til pappa”, som var blitt produsert av ivrige små hender i barnehagen eller på SFO. Utvalget av julepynt av ulike slag er blitt ganske stort etterhvert her i huset, som det sikkert er i mange hjem rundt omkring:) Man kan se forventingen i øynene til de små når vi pakker opp, og man må si fantasien er imponerende, for det er litt av en variasjon vi har fått i hus iallefall; nøkkelringer i tøvet ull, dorullnisser, kongleengler, ispinnenisser, julekortholdere i strie, og malte lyslykter av syltetøyglass.

Man må vel innrømme at noe av produksjonen ikke havner fremst på hyllen eller juletreet, sammen med de lekre juletrekulene man kjøpte i fjor, eller designlysestaken man fikk i julegave… Men likevel så kan ikke noen designjulepynt eller trendy lysestaker måle seg med stemningen jeg får av “utstillingen” min med selvmalte lykter som barna har kommet hjem med år etter år! Lyset av disse malte syltetøyglassene får et morshjerte til å smelte:) Utvalget blir større år for år, så nå lyser de fine lyktene i flere vinduskarmer i huset.

Det enkle er ofte det beste!

Vi har flere ganger i høst vært nesten misunnelige når andre barn i barnehagen eller andre barn vi kjenner har fått vannkopper. Minstemann er den eneste som ikke har hatt vannkopper i huset, og “det har vært så greit å bli ferdig med det!”, har vært omkvedet for oss i det siste. Men nei, gang etter gang har han unnsluppet, og vi har vært like forundret.

SÅ, under lutefiskmiddagen i kveld begynner han å klage over at han fryser og han er litt blek om nebbet. Og ja da; ryggen er allerede rikelig dekket med de umiskjennelige røde prikkene!.. Så dette blir julekvelden at lillebror fikk vannkopper. Og  dét akkurat samme juleaften som julenissen skal komme og få alle smokkene hans, og gi til nisseungene!

Jeg tenker med gru på hans reaksjon på denne kombinasjonen, og er inne i en diskusjon med pappaen om vi kanskje skal si til minsten at julenissen kommer tilbake på nyttårsaften og henter smokkene…

Vi vil jo alle ha en triveligst mulig jul, også han som har fått vannkopper i julegave…

GOD JUL TIL ALLE!

Gå ellers inn på denne lenken for mer info om barnesykdommer og når være hjemme fra barnehage eller skole:

http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?sokres=1&artid=3321

Da er årets juleavslutnings-maraton over. Fire klasseavslutninger, to konserter, julefrokost på skolen, adventsgudstjeneste med barnehagen, og i kveld utendørs julespill med alle barnehagebarna. Puh!

Man må eller kan kanskje ikke være med på alt, men det er veldig koselig og da! Og denne avslutningen med Juleevangeliet dramatisert under stjernehimmelen i 14 kuldegrader, med barn fra 3 til 5 år som skuespillere; det er helt ubetalelig  og ubeskrivelig. Maria, Josef, gjetere og de tre vise menn, med småtasser i alle roller, kledt i nydelige kostymer. Det er mange våte øyekroker blant foreldre og besteforeldre som er publikum. For en barnehage, Cecilienborg fortjener en stor premie, for de er fantastisk:)

Så nå kan julefreden senke seg i heimen. Håper vi da; det blir vel høylydte innslag óg, er mor i huset redd. For med én 3-åring med klare tegn på trassalder i ene enden og én 13-åring med like klare tegn på “fjortis”-tendenser i andre enden, så er temperaturen høy til tider, og det å telle til minst 10 er en daglig øvelse. Mor får sitt pass påskrevet, og er liksom ikke det kuleste for tiden.

Jeg trøster meg med visdomsordet “Den man elsker tukter man”:)

Det å bli foreldre er en stor overgang på alle måter, også for parforholdet. Man forbereder seg på alle mulige måter; leser bøker, tråler nettet og handler inn alt mulig til barnet skal ankomme. Det er vel særlig oss damer som er mest opptatt av alt dette, naturlig nok, i og med at det er vi som bærer graviditeten.  En ting som man derimot ikke er så flinke til å bruke tid til å forberede seg på, er hvordan det blir å være par og kjærester etter fødselen.

Faktum er at livet som nybakte foreldre og småbarnsperioden er veldig krevende og intens, og det er lett å glemme hverandre og kjæresteforholdet oppe i alt annet som har kommet til. Man blir helt oppslukt av det lille underet som er blitt født, man har kronisk mangel på søvn, og for mange er det helt fjernt å tenke på å ha et sex-liv oppe i alt dette.

Det er dessverre ikke til å stikke under en stol at mange opplever samlivsproblemer i småbarnsperioden, og det er en ganske høy frekvens av skilsmisser og brudd når barnet er 1-2 år. En av grunnene kan da være at man rett og slett har glemt å være kjærester, og være god og nær hverandre. mange har det også så travelt med å få realisert “sine” ting.

Helsesøster Nina Misvær har vært med på en undersøkelse, som viser at foreldre med barn under 4 år har sex bare 1-2 ganger per måned. Dette er et ganske lavt tall når en tenker på at det dreier seg om unge og stort sett friske mennesker. Mange i undersøkelsen oppgir også at de føler seg stadig vekk trøtte, og at dette også går ut over sexlysten.

Man må selvfølgelig finne seg i at det er perioder i livet da det ikke er aktuelt å ha et aktivt og rikt sexliv. Imidlertid er seksualitet og intimitet en viktig bestanddel i et forhold, og det må gjødsles og næres hele tiden. Da er det viktig å finne ut av om det er noe man kan gjøre for at folk skal klare å ta vare på denne delen av forholdet. For mange er det slik at man har vanskeligere for å finne tilbake til et aktivt sexliv dersom man har kuttet det ut en stund. Man blir usikker på hverandre, og vet ikke hvordan man skal nærme seg den andre.

Dersom man føler at den andre har mer lyst enn seg selv, kan det også fort skje at man blir redd for annen type nærhet og intimitet, i tilfelle dette skal bli oppfattet som en invitt til samleie. Da er det mange som heller unngår å ta på den andre, og man kommer inn i en uheldig sirkel.

Det er mange som tror at “alle andre” har sex mye oftere enn en selv, og kvinnen føler gjerne at mannen har mye oftere lyst enn henne selv. Dette kan virke slik at hun får enda mer skyldfølelse og følelse av å ikke være en god partner. Store oppslag i media hele tiden om sex er kanskje også med på å gi folk et press og mindreverdighetskompleks?.. Undersøkelsen til Misvær viste ellers at det faktisk ikke er så stor forskjell på kvinner og menn som man skulle tro når det gjelder lystproblematikk.

Sex og samliv under svangerskapet og i barsel- og småbarnsperioden er veldig viktige tema, og målet må være at det må bli mer naturlig å snakke om dette. Kommunikasjon er utrolig viktig når det gjelder slike ting, for å unngå at man kommer helt skjevt ut. Det må være lov til å si at man ikke har lyst, eller at man har lyst, uten å ha dårlig samvittighet for det. Kunsten er å si ting på en måte som likevel tillater nærhet.

Vi som har svangerskapskontroller må også bli flinkere til å ta opp dette som et tema, og forberede folk bedre på foreldrerollen og parrollen etter at man har fått barn. Dere skal også kunne ta det opp med fastlegen eller på helsestasjonen etter fødselen.

Det finnes også foreldreforberedende kurs og samlivskurs som er ment som forebyggende, ikke absolutt etter at man har begynt å få problemer. Det kan være en god investering på mange måter!

Sex hører naturlig til i et samliv, og det er ingen god løsning å sette det på “vent” til barna blir større. Da er faren stor for at man vokser fra hverandre,og at utroskap og andre dumme ting blir konsekvensen. Prøv å huske hvorfor dere ble kjærester, og finn frem det i en hektisk og slitsom hverdag:)

Og et par ting til slutt;

*Det er ikke farlig å ha sex under svangerskapet, så fremt man ikke blør eller har andre komplikasjoner. Babyen er godt  polstret inni der.

*Det finnes ikke en nedre grense for når man kan begynne å ha sex etter fødselen. Mange har ikke akkurat lyst den             første  uka, og mange venter 4-6 uker, slik at “renselsen” er over. Men dere bestemmer selv:)

*Enkelte prevensjonsmidler, bl.a. p-piller, kan redusere sexlysten. Ta dette opp med legen din dersom du tro det kan ha med saken å gjøre.

Lykke til!

Se ellers på;

http://www.klikk.no/foreldre/foreldrerollen/article524287.ece

http://www.tv2.no/gmn/nettprat/-begjaeret-kommer-ikke-av-seg-selv-3063834.html

Beklager altså, men denne bloggen skrev jeg for to dager siden, og den ble av en eller annen grunn slettet da jeg skulle publisere den. Men her er den!:

Radiokokk Inge Johnsen i NRK Norgesglasset slår et slag for at vi skal vise litt
måteholdenhet når vi handler inn mat til jul. Mange av oss har en
tendens til å fylle opp handlekurven til bristepunktet, og kjøpe inn
altfor mye av både ribbe, lutefisk og julepålegg, slik at mengder blir
stående i kjøleskapet og mugne. Drar dere kjensel på denne
situasjonen?..
Kokken mener det er viktig at vi lærer oss å handle litt mer etter
behovet, både pga at sløsingen, miljøhensyn og lommeboken. Inge Johnsen
driver selv restaurant i Trondheim, og har lang erfaring i å beregne
hvor mye folk reelt spiser. Han har utarbeidet forslag til
handlelister, som dere kan finne på: http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.6908885
Det er verdt å grunne litt over dette, hvor mye mat vi kaster; bare
her i Norge er det uante tonn med helt brukbar mat som blir hivd ut.
Jeg kjenner meg godt igjen i dette, og har mye å lære… Bare dette å
være flinkere til å bruke rester! Jeg husker med glede gode
restemiddager som moren min laget. Det kunne være en miks av
fiskegrateng av fisken fra dagen før, og oppstekte poteter og
pølsebiter fra forrige middag. Det var skikkelig godt, og vi syns det
var en helt fullverdig middag. Nå rynker ungene mine når jeg sier at vi
skal ha “restefest”, og de vil ikke ha det. Hva er det som skjer?? Det
er pinlig hvor mye mat som havner stadig lenger bak i kjøleskapet fordi
vi lasser på med annen mat foran, som vi har lyst på.
Det må bli en av nyttårsforsettene det, å bli flinkere til å handle
mer fornuftig og ikke etter innfallsmetoden, samt å innføre
restemiddag minst én gang per uke! Vi gjør iallefall barna våre en
bjørnetjeneste hvis vi ikke lærer dem å bli mer fornuftige forbrukere
enn mange av oss voksne er…

I ukens utgave av Dagens Medisin, http://www.dagensmedisin.no//nyheter/2009/12/11/hver-tiende-har-sproytefob/index.xml, gir psykolog Atle Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi råd for dem som har sprøytefobi.

Og det er ikke få; det er faktisk over 10% av befolkningen som har fullt utviklet sprøyteskrekk, i tillegg til alle dem som syns det er mer eller mindre ubehagelig å få satt en sprøyte. Faktisk så er det hvert år folk som dør på grunn av at de unngår å ta kontakt med helsevesenet etter tidligere negative erfaringer, som f.eks. dårlig håndtering av sprøytestikk og andre smertefulle prosedyrer.

Jeg har lang erfaring med sprøytestikking, både som lege og som mor til mange barn, som jeg har fulgt til vaksinering ved helsestasjonen fra de var små babyer. Det er fascinerende hvor mange skeptiske blikk og reaksjoner som kommer når man tar frem sprøyten, og det er tydelig at det skal lite til før sprøytestikket setter dype spor i sjelen…

Det er mange råd og tips til oss voksne, både foreldre, leger og helsesøstre, hva vi kan gjøre for å prøve å unngå at barnet får varig sprøyteskrekk.

-Anerkjenn barnets følelser. Vis at vi forstår at de gruer seg.

-Ikke gi falsk beroligelse. Vi må ikke si at det ikke gjør vondt hvis vi vet at det vil bli det. Forklar heller at det vil gjøre vondt en liten stund, men at det vil gå over.

-Vær trygg og bestemt, ikke bli med på barnets “sutring”. Det kan gjøre barnet enda mer utrygt. Det hjelper som regel ikke å stå og “akedere” i det vide og brede, det kan utvide angsten og den negative opplevelsen.

-Informerer hva vi har tenkt å gjøre, på en kort og grei måte. Det øker tryggheten og tilliten til situasjonen.

-Dersom du selv sliter med sprøyteskrekk eller har problemer med å takle at barnet ditt har det vondt, er det nok lurt at noen andre får være med å støtte barnet.

-Gi barnet lov til å gråte. Jeg har vært borti at barn blir helt rabiat, særlig dersom de har et sår jeg må sy. Da hjelper det veldig med foreldre som klarer å holde barnet trygt men bestemt. Mister de kontrollen, må vi innimellom ta en timeout, og prøve å roe situasjonen.

-Det er lurt å bruke et bedøvelsesplaster, såkalt Emla, dersom man skal ta blodprøve, evt dersom man skal ta vaksine på et barn som har stor sprøyteskrekk.

-Noen har prøvd å ha på klistremerker med koselige motiver på sprøyteutstyret. Dette rerduserte angsten drastisk, i følge en amerikansk undersøkselse.

-For litt større barn og voksne med sprøyteskrekk, kan et tips være å blåse såpebobler:) Dette er en måte å få kontroll med pusten på, og det er en fin avledningsmanøver.

-Gi ros til barnet, samme hva det klarer.

Vaksinering og blodprøvetaking er et fast innslag i alle barns liv oppgjennom oppveksten. Da håper jeg noen av rådene kan bidra til at det blir litt færre som gruer seg i lange tider før neste sprøytestikk. Det kan jo bli flere runder á la svineinfluensaepidemien også vet dere!..

Den søte jueletid er snart over oss, og julebordsesongen er godt i gang. Julehøytiden er i tillegg til mye god mat også knyttet til stort inntak av alkohol. For de fleste betyr dette mye kos og moro, men for noen blir det en opplevelse av drikkepress, og ubehag knyttet til å delta i ulike sosiale sammenhenger.
Ganske mange gravide opplever det ubehagelig å delta på julebord, spesielt dersom de har kommet kort i graviditeten, og de ikke har lyst til å offentliggjøre svangerskapet ennå. I mange settinger er det ikke “akseptert” at man deltar på en fest uten å drikke alkohol, og man “må” enten være sjåfør eller gravid! Noen velger da å ta seg et glass, for å “skjule” hemmeligheten enda en stund, andre holder seg hjemme og mister det sosiale fellesskapet.

Helsedirektoratet har i det siste hatt en stor kampanje om alkohol i svangerkapet, fordi tallene fortsatt er urovekkende høye. I følge en undersøkelse som nylig ble utført så var det 1/3 av de spurte som synes det er greit å drikke alkohol under svangerskapet. Selv om denne undersøkelsen inkluderte både gravide og andre, så er det skremmende høye tall, og tydeligvis mye uvitenhet ute blant folk. Det er mange gravide som forteller om et visst drikkepress både fra venner og familie, som kanskje velmenende prediker at “ett glass må da være greit?”

Det urovekkende høye antallet som tar seg et glass vin eller mer i svangerskapet kan også ha med endringene som har skjedd med kvinners drikkemønster å gjøre. Kvinner har fått et mer maskulint og mer kontinentalt mønster, som innebærer at de drikker mer i hverdagen i tillegg til i helgen, og de drikker totalt sett mer. Når kvinnene i tillegg er blitt eldre når de får barn har de nådd å innarbeide seg et fast drikkemønster i mange år før de blir gravide. Da er det kanskje værre å kutte ut vinglasset med venninnene på en kafé når de er ny-gravide?..

Det er vanskelig å gjøre konkrete undersøkelser på gravide og bruk av alkohol, og derfor er det ikke lett å få tak i eksakte tall eller grad av komplikasjoner knyttet til dette. Men det er hevet over enhver tvil at jevnlig alkoholbruk under svangerskapet kan gi fosterskader, som forstyrret hjerneutvikling og utvikling av nervesystemet. Det er naturlig nok vanskelig å finne ut av hvor mye som er “for mye”, og her er det indivuduelle forskjeller, og det kommer an på når i fosterlivet alkoholpåvirkningen er.

Mange av oss har sikkert tatt et glass vin eller vært på fylla før vi visste at vi var gravid. Slik er det noen ganger, og det er det ikke noe å gjøre med. En del av mine pasienter får dårlig samvittighet når de forteller det, og lurer på om det har skadet barnet deres. Jeg kan selvfølgelig ikke garantere noe, men dersom det har dreid seg om en vanlig helgefest eller to, så må man bare prøve å ikke bli tynget av skyldfølelse, og det går som regel helt fint!

Men driver dere og planlegger å bli gravid, så anbefaler jeg å avstå mest mulig fra alkohol også i befruktingsfasen. Det er gjort forskning som kan tyde på at alkohol påvirker fruktbarheten hos både kvinner og menn.

Derfor er mitt råd; Null alkohol i svangerskapet! Når man ikke vet hvor grensen går, så er det ingen vits i å gamble med ditt foster. Det er vel for de fleste heller ikke så stort offer å stå over alkohol de ni månedene svangerskapet varer?!

Les ellers på:

http://www.aftenposten.no/helse/article3408755.ece

Jeg har vært i Oslo, og på møte om Tics og Tourette. Vi har vært en gruppe leger, psykologer og pedagoger samlet, for å lage informasjonsbrosjyrer om disse spesielle tilstandene som rammer både barn og voksne.

Kanskje noen av dere selv har erfaring med eller har sett noen som har opptrådt litt “pussig”, med plutselige rykninger i kroppen, grimaser eller rare lyder? Dette kan ha vært såkalte Tics. Så mange som 20% av alle barn kan ha forbigående tics, og det er gjerne vanligst i alderen fra 7-14 år.

Tourettes syndrom forekommer hos ca 1% av alle barn, og det er mye vanligere blant gutter enn hos jenter. Ved Tourette har man både ufrivillige bevegelser og lyder. Man har ofte også andre problemer i tillegg, sakalte ledsagersykdom, som feks tvangstanker eller -handlinger(patologisk opptatt av å vaske hendene, evt faste ritualer), AD/HD, angst og lærevansker, for å nevne noen.

Man kan bare tenke seg hvor plagsomt og sosialt hemmende det er for et barn(og voksne), å ha slike plutselige rykninger i en arm eller fot, et plutselig hyl eller en rar grimase mens de står og prater med noen, f.eks. Det er heller ikke så uvanlig at de med Tourette kommer med plutselige banneord eller seksuelt ladete ord midt i eller på slutten av en setning, helt ut av det blå.

Mange med disse plagene isolerer seg sosialt, og de får problemer med skolegang. De risikerer også å bli ertet eller mobbet av medelever og venner, som i mangel av kunnskap syns dette er veldig snodig og rart. Barnet blir gjerne også misforstått av lærere og foreldre, og får på en måte ufortjent kjeft for noe de ikke klarer å styre.

Man mener at Tics og Tourette er såkalte nevrobiologiske sykdommer, og det er trolig forstyrrelser i overføringen av noen viktige stoffer i hjernen. Dette er arvelig, ved at det er noen familier som har større anlegg enn andre til å få det. Det er vanligst at plagene starter rundt 7-årsalderen, og ca 50% blir kvitt det i løpet av tenårene.

Det er vanskelig for oss fastleger å oppdage Tics også, fordi de som har det klarer å undertrykke symptomene en stund, og det er typisk at de klarer det i slike settinger som f.eks en legetime. Da bygger det seg gjerne opp til etterpå, og de får en skikkelig utløsning. Det samme skjer på skolen, der de gjerne gjemmer seg på do eller går ut på gangen og har anfallene sine. Men de klarer som regel ikke å skjule det på denne måten, og får anfall midt i skoletimen eller friminuttet. Tics forværres gjerne av stress, lite søvn og opphisselse, og man kan få bedring ved konsentrasjon eller distraksjon.

Det finnes ikke så mye behandling for dette, men men kan ta medikamenter ved alvorlig Tourettes sydrom.

Har man “bare” moderate tics, så er det veldig individuelt hvor plagsomt man syns det er. Det er viktig at omverdenen er klar over at dette er en reell sykdom og helt ufrivillig, og ikke bare tull eller noe de finner på. Det er viktig at både foreldre og lærere vet om dette, og dermed kan sette inn tiltak som kan hjelpe barnet. Det kan f.eks. være at dette barnet får sitte bakerst i klasserommet, slik at ikke alle ser når ticsene kommer. Mange trenger kanskje også noen pauser eller annen tilrettelegging. Hjemme hjelper det også med kunnskapen om lidelsen, så blir det kanskje mindre kjefting og kritikk av alle de “rare” tingene ungen gjør, for dette gjør bare plagene værre. Det kan også være greit at medelever er klar over tilstanden, men man må selvfølgelig ha barnet med på lag dersom det skal kringskastes i hele klassen.

Da vet iallefall dere som leser bloggen min litt mer om Tics og Tourette, og det er ikke så dumt bare det:)