Jeg var ute og gikk på glatta i dag, og fikk bilder i hodet av da jeg for få år siden stavret rundt på is og snø med stor mage. Jeg skulle jo prøve å få min daglige tur selv om magen vokste, og kroppens tygdepunkt og balansen endret seg fra uke til uke. Jeg opplevde å falle så lang jeg var et par ganger, og kjenner godt til følelsen av redsel etter et slikt fall, om det hadde skadet babyen på noen måte.

Jeg kom etterhvert på det lure å anskaffe meg isbrodder, og dét var kjekt det! Da gikk det plutselig an å gå ordentlig tur igjen, uten å stavre seg avgårde. Det er helt topp!

Isbrodder kan man få kjøpt seg i både skobutikker og mange andre typer butikker. Det er lurt å kjøpe seg noen som er enkle å ta på og av, særlig når man har en stor mage som er i veien når man skal bøye seg ned for å ta dem på.

Skulle uhellet være ute, og man faller på isen, så går det som regel helt fint i forhold til svangerskapet og babyen i magen. De er godt polstret inni der, heldigvis. Det er likevel en liten risiko for skade, og det går særlig på at morkaken skades(løsner delvis). Da er det akutt fare for skade på blod-og næringstilførselen til barnet.

Jeg anbefaler derfor alle som faller når de er litt uti svangerskapet, om å ta kontakt med legen sin,evt med legevakt/fødeavdelingen dersom det er på kveldstid. Man bruker ganske ofte å ta en sjekk med ultralyd dersom det var et ordentlig fall.

Men isbrodder er tingen altså, så kan man ut og nyte det fine vinterværet, og ha mindre bekymringer om knall og fall!:)

Forvirringen er total, i  hvertfall kan den bli det for mange som leser f.eks på klikk.no i dag, hhttp://www.klikk.no/helse/kosthold/article523718.ece Her avlives myte etter myte om matvarer vi trodde var sunne; laks, tofu, epler og til og med grovbrød. Og vi som propper ungene våre fulle om at de må spise fisk flere ganger i uken, og ha i seg frukt hver dag. Hva skal vi gjøre og tro nå da?

Vel, som ofte ellers bærer denne artikkelen preg av ensidig svartmaling, og man må ha tunga rett i munnen når man leser det som står under digre bombastiske overskrifter. For laks og annen fet fisk er fortsatt sunt! Det kan riktignok finnes spor av kvikksølv i fisken (og det er ikke bra!), men så er det til gjengjeld masse andre gode og viktige stoffer for kroppen, som bla. Omega 3. Når det gjelder epler og en del annen frukt, så er det mye sukker ja, og det gjør at frukt i seg selv ikke er 100% sunt, og noe man skal proppe i seg uhemmet, og tro at det bare er godt for kroppen. Men ærlig talt, jeg velger nå å anbefale frukt jeg da, pga alle de andre positive egenskapene det har. Og det er nå tross alt bedre å ha fått ungene til å ta seg et eple eller banan som mellommåltid i stedet for at de graver i kjøkkenskapet etter kjeks, mens de venter på middagen:)

Grovbrød er sunt, trodde vi, men her er det også ofte puttet en del sukker i deigen, viser det seg. Dette hersens sukkeret følger oss over alt, og produsentene vet at de får solgt mer av ulike matvarer når det er sneket inn sukker . Til og med i grovbrødet… Men tross alt; man skal ikke slutte å spise grovbrød! Det er mer sukker, og mye usunnere å spise finbrød. og hva med å bake brød selv en gang i blant? Det er faktisk ikke så arbeidskrevende som man tror, og dobbelt så godt:)

Yoghurt har vel vært en kjent “synder” lenge. Det er ikke  så sunt som man tror, det er gjerne veldig store mengder sukker i vanlig yoghurt. Småbarna elsker det, og det er et kjærkomment mellommåltid dersom man er ute og farter med barna. Men yoghurt er en sukkerbombe, det er greit at man er klar over det.

Ja ja , det er ikke greit å vite hva man skal tro og gjøre, i denne jungelen av råd, anbefalinger og advarsler… Én dag er det Omega 3, rapsolje eller fisk som er sunt, den neste dagen er dette både fetende og kreftfremkallende, mens det er noe helt annet man skal ha i seg for å holde seg slank, få intelligente barn eller leve lenge. Man kan da få dårlig helse bare av å prøve å følge med alle råd som kommer og skifter hele tiden… Man blir ikke sunn og sprek av å spise masse sukker og fett, men heller ikke av å proppe i seg alt for store mengder vitaminer eller mineraler, som markedsføres som “vidundermedisin”.

Jeg tror uttrykket “Alt med måte” er et fornuftig livsmotto, jeg:)

Sendte de håpefulle på bussen til mormor i går, og alle gledet seg til en helg på bygda; både barna, mormor og mor og far, som fikk litt “alenetid”:)

Det er luksus og et privilegium å ha besteforeldre som både er spreke nok, og har lyst til å ta hånd om barna noen dager innimellom. Det er ikke alle forunt, og vi er veldig heldige i så måte. Selv om vi ikke bor i samme by er det nær nok til å kunne få en “frihelg” en gang i blant. Jeg tror det er en god investering i forholdet å kunne være “tosom” noen ganger.  I tillegg til det å kunne ligge lenge en morgen, så er det godt å kunne holde en samtale gående i lenger en noen sekunder før man blir avbrutt;)

Barna fikk et trivelig innblikk i en av bygdelivets tradisjoner óg, nemlig basar! Mormor var med og arrangerte basar for Redd Barna, og ungene fikk være med å selge årer og rope opp tall i mikrofonen fra scenen i forsamlingshuset. Det var stas:) Basar er et ukjent fenomen for de fleste byunger, som er vant med mer urbane sysler. Og jeg syns de har så godt av å oppleve slike mer “tradisjonsrike” aktiviteter, som var veldig vanlig da jeg vokste opp i allefall. For meg var det fast tradisjon å være med på både basar, og bunte sammen fargerike fjær til falstelavnsris, som mor og de andre damene i Sanitetsforeningen solgte på Samvirkelaget.

Det er beundringsverdig hvor mye “kjerringene” på bygdene rundt omkring har samlet inn av penger til ulike gode formål. De har strikket, bakt, laget fastelavnsris og brodert, og gjennom dette klart å finansiere mange ting, både lokalt og sendt penger til store organisasjoner. Moren min har vært ivrig i så måte, og ved å bli med mormor på basar, fikk by-barna mine et nyttig innblikk i frivillig arbeid på tradisjonelt vis!

Dette var overskriften på Klikk.no i går kveld. Der ble det diskutert fenomenet med navn som begger kjønn kan bruke. http://www.klikk.no/foreldre/foreldrerollen/

Andre eksempler på dette er Conny, Andrea og Kim. Jeg som har vokst opp med en mor som heter Inge, la selvfølgelig merke til denne overskriften! For meg har jo Inge-navnet vært helt naturlig som jentenavn fra jeg var bitteliten. Men så er nå moren min dansk óg da. Og jeg må innrømme at det i barndommen vanket noen meldinger og fnising fra venner og klassekamerater som kom på besøk til oss, hvor det på skiltet over døren sto “Inge og Sigurd”:)…

Og det var mor selv som lo da det plutselig en dag dukket opp en innkalling til sesjon i militæret til henne!

Jeg har en kompis hvis mor heter Benny, og det er ikke akkurat det vanligste jentenavnet det heller, kanskje unntatt i utvalgte steder i Trøndelag.

Nå om dagen er det meste lov når det gjelder navnesetting på barna sine, og det er veldig trend-basert. Noen perioder er bibelske navn poppis, andre ganger dyrenavn eller norrøne navn. Og så er det utrolig hvor mye påvirkning filmstjerner og andre kjendiser har. Så kanskje Bianca blir det nye motenavnet for jenter nå?; jeg så at min gatenabo Mona Grudt skal kalle sin nyfødte datter dette. Hun og mannen har valgt å bruke Mona sin forbokstav M til sin første datter og mannens forbokstav B til den andre datteren. Det er én av flere måter å kalle opp på.

Uansett hva man velger, så er det viktig å ha i bakhodet at barnet skal ha med seg  navnet hele livet. Da er det greit at det er klingbart og gangbart i de fleste sammenhenger i livet, og ikke bare et resultat av et innfall fra foreldrene. Blir vi foreldre litt for fantasifulle, så kan jo barna bytte navn når de blir myndige. Det er kanskje litt drastisk, men mulig!:)

I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner.

En tredjedel av verdens kvinner opplever vold i løpet av livet. I Norge har vel en fjerdedel av kvinnene som har levd i forhold vært utsatt for dette. Dette er et skremmende høyt tall!

Til og med i svangerskapet er det funnet at 4% av de gravide utsettes for voldelige handlinger.

Dessverre så er dette et tabubelagt felt, og mange går og gjemmer disse vonde opplevelsene for seg selv. Mange vet ikke hvor de skal henvende seg, og mange blir i løpet av et slikt destruktivt forhold så usikker på seg selv og sitt egenverd, at de til slutt ikke klarer å gå ut av denne nedbrytende situasjonen, eller se at de blir brutt ned. Vold kan være både fysisk og psykisk, og den psykiske terroren som en del lever under er gjerne like vond og fæl, bare på en annen og mer slu måte.

Som lege har jeg sett en del kvinner som har opplevd vold fra partneren sin. Noen har kommet og fortalt det, og bedt meg om hjelp. Andre ganger har ingen ting blitt sagt, man har bare fått en magefølelse om at noe ikke har stemt. Da er den store utfordringen hvordan man skal gripe det an. Både vi leger og alle andre rundt denne personen; venner, kolleger, familie; er ofte så “feige” og alt for redde for å ta opp slike ting. Vi observerer et eller annet, men skyver det under teppet, og later som ingen ting. Det er ikke lett, for hva skal man si, hvordan skal man bringe det på bane? Kanskje det er falsk alarm, og vi fornærmer og støter noen? Jeg tror vi alle må prøve å bli litt bedre på å tore å ta opp vanskelige og ubehagelige ting med hverandre. For hvem tar vi egentlig hensyn til når vi unngår å ytre vår bekymring?..

Mange hundre barn er hvert år vitne til at mor blir utsatt for vold. Det er fryktelig å tenke på at de små må utsettes for noe så vondt og utrygt. Dette i seg selv er en grunn til vi alle må bry oss mer! Det å bry seg koster litt, men det skylder vi disse barna, og alle våre medsøstre rundt omkring, som lever i frykt hver dag…

Amnesty gjør en god jobb for å sette søkelys på dette feltet. Gå inn og les mer på: http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/Vold%20mot%20kvinner

Man hører om jenter som på nettet får råd om å drive “pine-kurer”, for å gå ned i vekt fortest mulig etter fødselen.  TV2 (http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/farlige-slankeraad-2356017.html) berettet forleden om ammende mødre som utveksler tips  om lavkarbokurer, pulverkurer og andre “pine-kurer” i ulike forum på interett. Disse rådene utveksles uten noen som helst kontroll av kyndig helsepersonell.

Det er kanskje ikke rart at en del forventer å gå ned mange kilo de første par månedene, når man stadig blir bombardert med bilder i media av kjendiser som ser like slank og veltrent ut få uker etter fødselen. Det er blitt et stort press om å gli rett inn i jeansen, og det helst så raskt som mulig.

Naturen er slik laget at vi kvinner er ulike på dette punktet også. Noen kommer raskt i match-vekt, selv om de la på seg 17 kilo i svangerskapet. Andre kommer ikke dit, uansett hvor mye innsats de setter inn. Kroppen forandrer seg hos alle som har vært gravid, og vi får fettreserver på steder vi ikke har hatt det før, brystene forandrer seg, og huden blir slappere noen steder, med mer eller mindre strekkmerker.

Det er velkjent at amming er en slags “slankekur” for de fleste kvinner. Amming er energikrevende, og det går med nesten 500 kalorier ekstra hver dag hos en kvinne som fullammer. Dette er en super form for vektregulering hos kvinnene, i tillegg til alle de andre flotte fordelene det har å amme barnet sitt, både for barnet og mor.

Dette gjør at en del barselkvinner opplever at de i ammeperioden kan spise mer enn før, med god samvittighet, uten å legge på seg. Supert! Men for å gå ned i vekt, og gjenopprette ønskevekten, er det viktig å være bevisst på hva man har i seg. Man skal jo lage maten til det lille barnet, og da er det viktig å spise sunn og næringesrik mat. Man kan dessverre ikke proppe i seg sjokolade og brus, selv om vekten holder seg. Det er ikke mat for brystmelken:(

Man skal ha i seg rikelig med kalsium, f.eks. gjennom skummet melk, og husk omega 3!

Det er også viktig å huske og drikke masse vann! Ta gjerne med deg et glass vann når du setter deg for å amme.

Spiser man sunt og normalt, så går man som regel ned 0,5-1 kilo i måneden, og det er ideelt for et varig vekttap. Driver man med intense slankekurer så ender det ofte opp med jo-jo-slanking, og det er ikke sunt! Det er også funnet ekstra store mengder av giftstoffer i morsmelken dersom mor slanker seg for raskt. Grunnen til dette er at slike uheldige stoffer lagres i fettvev, og skilles ut når fettet “renner av” for fort.

Rådet om fullaming i minst 6 måneder, og deretter minst til barnet er 1 år, er en ypperlig form for vektregulering.

Det er også viktig å bevege seg mye, og komme i gang med litt trening etterhvert. Kombinasjonen mellom matinntak og mosjon er den eneste sikre måten å regulere vekten på over tid. Dette er den enkle og brutale sannhet…

Mitt tips er: hold dere unna mirakelkurer dere får tips om i ulike forum på nettet. Det kan være skadelig, og gi for lite næringsstoffer, og i verste fall redusere melkemengden så mye at det blir problematisk å opprettholde ammingen.

Vær tålmodig! Ammingen vil hjelpe de fleste på vei til en vektreduksjon, men det må gjerne litt mer til, med kostholdet og trim.

For dere som syns dere strevder lenge til tross for iherdig innsats, så bør dere søke kyndig hjelp. Spør legen deres, eller det finnes kanskje kurs innen Grete Rohde-systemet eller lignende.

Kos dere med barnet, barseltiden og ammingen. Dette tidspunktet i livet er ikke tiden for en hissig slankekur!

http://www.klikk.no/foreldre/baby/article472271.ece

Puls på NRK viste i kveld et innslag om at franske myndigheter ønsker å innføre et forbud mot mobiltelefoner i barne- og ungdomsskoler. De begrunner dette med at det er vist en fare for skade av hjernen pga høye stråledoser ved jevnlig bruk. Barn og unge skal være mer utsatt av voksne fordi de har mykere hodeskaller, som er mer gjennomtrengelig for stråling. Det er gjennomgått ca 2500 rapporter, der 11% viser at strålingen utgjør en helserisiko.

Kritikerene mener dette er et alt for drastisk tiltak ved såpass lite bevis for at det er skadelig. De franske myndighetene mener det likevel er viktig å være “føre vár”, i stedet for å ta sjansen på at det er greit, og så oppdage at det var skadelig om noen år.

Det vil selvfølgelig være en stor inngripen i folks selvbestemmelse å innføre et slikt påbud. Det vil også bli uvant og tungvint, når både barna og foreldrene har vennet seg tilgjengeligheten, og blitt avhengige av denne duppeditten.

Men kanskje det kan være fornuftig å tenke “føre vár” innimellom? Vi har vel en del alvorlige eksempler på at vi ikke tillot å vise forsiktighet, med det resultatet at folk har fått helseskader.

Frankrike vil med dette få Europas strengeste regler på dette. Lærerene får sikkert en ting mindre å irritere seg over også, når de slipper å bruke tid på å kjefte på dem som tar frem mobilen i timene. Det er vel en grei bi-effekt for dem det og?:)

Jeg var ute og gikk for et par dager siden, da en mann jeg mente jeg dro kjensel på, kom gledesstrålende bort til meg. “Det var deg vi var på fødselsforberedende kurs med ja?! I går ble verdens fineste jente født, og det gikk bra, men det var litt av en tøff fødsel!” Så berettet han ivrig om hvor mange dager kona hadde hatt maserier om natten, og at det var 2 cm åpning da  de kom inn, men at det gikk greit da de fikk hjelp til å sette igang fødselen.

Det var fascinerende å se og høre hvor oppslukt og stolt denne pappaen var over å ha fått barnet sitt, og hvor stort det hadde vært å oppleve fødselen og tiden etterpå.

Det å se et barn bli født kan vel ikke måles med noe, og jeg skjønner godt hans behov for å fortelle det til meg. Han og kona hadde vært og fått tips og råd om fødsel, rier, puste- og avspenningsteknikker, og råd om amming hos meg et par måneder tidligere, og vi hadde en slags relasjon, som tydeligvis var viktig for ham.

Jeg syns også det er en utrolig flott del av jobben min som fastlege når de nybakte mødrene kommer med de små skjønne nurkene sine på etterkontroll, etter å ha fulgt dem gjennom svangerskapet. Det er sterkt, og man føler jo at man har fått et forhold til dette lille barnet gjennom de mange kontrollene og samtalene.

Jeg prøver å legge til rette for at mor får mulighet til å snakke om fødselen sin hvis hun ønsker det. Det er viktig å få lov til å gå gjennom detaljer, enten det er store flotte opplevelser, eller traurige erfaringer, med smerter, redsel, eller andre tøffe opplevelser. En fødsel er noe helt for seg selv, og uansett hvor mye man enn forbereder seg, så kan den ta veier man ikke har forutsett eller rår over. Det er ganske overveldende for mange, og det er ikke rart at man får behov for å snakke om det.  Får man muligheten til å gå gjennom opplevelsen på en ordentlig måte, tror jeg det kan være med å hindre en del angst for evt senere svangerskap og fødsler også.

Jeg husker selv jeg, kanskje særlig etter min første fødsel, som naturlig er, at jeg la ut om rier, vannavgang, blødning, epidural og greier. Samt om såre brystvorter og renselse. For mange, særlig dem som er i samme situasjon eller som har opplevd det selv, merket jeg stort engasjement og interesse for disse temaene. Men man kanskje ikke forlange at gamle tanter, naboer, eller guttekompiser skal ha riktig samme interessen og innlevelsen. Faktisk kan det være at noen syns det er litt privat og ubehagelig å få brettet ut detaljer om en såpass intim ting som en fødsel, enten gjennom ordrike beskrivelser eller gjennom detaljerte fotoalbumer?

Da er barselgrupper en ideel ting! Der møter man likesinnede, og kan legge ut så mye man vil om åpning, lystgass, rier og brystspreng. Og det er det viktig å få lov til:)

Julen nærmer seg med stormskritt, og forventningene begynner å melde seg hos de små i huset. Frøkenen på 6 har skrevet ønskeliste til julenissen, og det skal legges i postkassen i dag. Da håper vi det kommer frem i tide til Nordpolen:)..

Innimellom lurer man på hvorfor i all verden man satte i gang med eget og nytt firma. Tenk å lage seg selv så mange bekymringer, spekuleringer og arbeid… Men så er det jo utrolig artig og da! Følge sine drømmer og hive seg på nye nytt. Vi er alle forskjellige; noen syns det er godt og greit å holde seg til det trygge og kjente, og orker ikker mer stress og styr enn det. Andre har mer “utferdstrang”, og trenger andre typer utfordringer. Uansett hvilken vei man velger å gå, så er det viktig å følge sin vei.

Det å være ”grûnder” er spesielt artig og givende når man har fått til noe nytt, og ser at man lykkes. Da kjenner man at det er verdt det. Og ikke minst når man får skryt og gode tilbakemeldinger, det er koselig det:)

Det som ikke  er fullt så artig, men likefullt et alltid tilstedeværende fenomen uansett hva man gjør, særlig hvis det er litt utenom det trygge og vanlige, er den berømmelige eller rettere sagt beryktede Janteloven. Den er allesteds nærværende, tror jeg, uansett hvor man kommer fra. For enkelte blir det fort litt utrygt og kanskje provoserende at noen andre gjør uventede ting eller tør noe som de kanskje ikke tør. Det er nok en iboende uheldig egenskap i de aller fleste av oss, og det er ikke alltid så enkelt å styre den, så den kan gjerne få negative følger for andre.

Særlig vi damer er så flinke til å “synse” hele tiden, og å bekymre oss for hva andre sier om oss og syns om oss. Mange av oss skulle ha gått på et bøllekurs, og lært oss å tenke og handle mer som mannfolka. På enkelte felt er menn så mye greiere å forholde seg til, de sier ting mer rett fra levra, og ferdig med det.

Man kan ikke gå å bekymre seg hele tiden, heller ikke hva alle mulige tenker og tror. Så lenge man oppfører seg som folk og oppfører seg anstendig, er det bra nok.

Det er også et viktig råd å samle på de menneskene rundt deg som tilfører deg energi og glede, og motsatt unngå dem du kjenner stadig tapper deg for energi. Gjør man det, så klarer man å spre så mye mer energi og glede ut til andre.

Ha en fin kveld:)