Da er skoleåret i gang, og med det: foreldremøter…!

Og denne høsten ser det ut som jeg skal få med meg alle gitt, de krasjer ikke med alle mulige andre møter som er tidlig på høsten, og de er godt fordelt de neste par ukene.

Første foreldremøte ble avholdt for 4.klasse i går.  I et tappert forsøk på å være en “god” forelder, leser jeg jeg gjennom møteinnkallingen, men får allerede der problemer; “Foreldre til A-barn tar med kaffe, B-barn noe å bite i” . Søren, jeg har ikke fått med meg om mitt barn i år er A- eller B-barn; var det ikke motsatt i fjor, eller var det ikke BLÅ, GUL, RØD eller GRØNN han var i fjor? Eller var det datteren i 1. som var det…??

Jeg tar med en pose med Nidar sjokolade, og satser på at det går bra…

Så er møtet i gang, og vi får høre om stasjoner, grupper, utetid, innetid, innesko, forklær som må være med i Mat og Helse, lapper og beskjeder som må underskrives, SFO-planer m.m.

Og så årets nykommere: LUS og IT´S LEARNING

Er det noe med meg, eller er jeg spesielt tungnem??

Vi får høre at It´s learning er en ny type “læringsplattform”som ” støtter elever, studenter og lærere i alle ledd av læringsprosessen”. Den skal også gjøre det lettere for oss foreldre å holde kontakten med skolen, og ha oversikt over alt fra fravær og orden, til ukeplaner og såkalte individuelle læreplaner for våre håpefulle.

Og jeg som akkurat har lært meg det gamle systemet Fronter, som vi har hatt de siste tre årene!

Og så var det LUS da. Først så trodde jeg det var en liten kampanje for at vi foreldrene skal bli flinkere til å sjekke for lus i håret til poden. Men neida, her kommer det enda en fantastisk nyvinning, som skolen skal ta i bruk! Et såkalt lesekartleggingsverktøy, som visstnok har vært i bruk i Osloskolene i årevis. Sikkert i Sverige óg, for vi har vel en tendens til å ta i bruk alle mulige pedagogiske “nyvinninger” som Sverige har prøvd- og gjerne forkastet-før vi nordmenn finner ut av dét ma vi sannelig prøve her på berget også!

LUS er sikkert bra det, for å virkelig finne ut av hvordan ungen min leser, hvor mye han får med seg av det han leser, slik at han havner på rett hylle, eller rettere sagt får med seg bok med riktig nivå hjem for å lese. Vi fikk vite at det i norsk er bøker som er nummerert fra nivå 1-11, og i engelsk er det fra nivå 1-25. Eller var det motsatt…?

Jeg  må innrømme at jeg fikk med meg bare en brøkdel av det lærerene sa. Jeg forstår godt at lærerene må på kurs for å lære seg dette, jeg skulle gjerne ha blitt med! For det forventes jo at vi foreldre følger opp ungene våre hjemme, for at de skal kunne ha nytte og glede av alle disse nye “reformene”. Jeg oppfatter meg selv som rimelig oppegående og intelligent, og jeg kan veldig godt forstå at mange foreldre gir opp, og ikke klarer å henge med i alt det nye som kommer hele tiden. Det er ikke akkurat noen bombe å lese forskning om at det er barn av velutdannede og ressurssterke foreldre som klarer seg best i skolen.

Jeg er absolutt ikke i mot all slags nyvinninger i skolen. Men jeg begynner å få noen års erfaring, med fire barn i skolealder, og har ikke tall på hvor mange reformer, “verktøy” og læringsstiler jeg har sittet og hørt presentert. Mange av dem sikkert gode og nyttige. Problemet er bare at det skiftes ut hele tiden! Lærerene har såvidt begynt å bli bli trygge og flinke med en reform eller plan, så skal de søren meg på kurs igjen, for å lære seg å undervise etter en eller annen ny god idé. Dette resulterer i mye halvgod undervisning, pga mye vikartimer, lite erfaring, og stadige skifter.

Jeg ønsker meg ikke tilbake til den gammeldagse kateterundervisningen for enhver pris. Men det må da gå an å ta det litt med ro, og ta seg tid til å prøve ut reformer og stiler over lengre perioder enn det som gjøres nå!

Enn så lenge skal jeg gjøre mitt beste i å få med meg riktig lesenivå i både norsk og engelsk, huske å levere inn alle ark og lapper, og å ta med kaffe eller noe å bite til neste foreldremøte!

På hyttetur i Trollheimen i helgen, med vakker sol og sildrende bekker, ble jeg fylt av et minne fra ungdommen, og et dikt jeg ble kjent med i norsktimene; “Vann” av Nordahl Grieg. Dette diktet gjorde et stort inntrykk på meg allerede den gangen jeg var tenåring, og det er like sterkt å lese det i dag.

Nordahl Grieg var korrespondent i Kina i 1930-årene, og beskrev gjennom dette diktet det savnet han følte for ren norsk natur og ikke minst rent friskt vann, som kan drikkes rett fra bekken. Jeg kjenner igjen denne følelsen han formidler så sterkt, etter å ha reist i alle mulige land selv, der vann enten er skittent og forurenset, eller det simpelt hen er en mangelvare.

Rent vann er en luksus som mange av oss i Norge tar for gitt. Mens vi pøser på med rent vann i alle mulige sammenhenger i hverdagen, bruker millioner av mennesker rundt i verden timesvis hver dag på å skaffe seg vann, nok og bra nok til simpelthen å overleve.

Det spekuleres i om vann vil bli verdens nye store konflikt-emne, fordi tilgang til vannressurser er helt avgjørende for at folk og kulturer kan overleve.

Det er rart å tenke på alt dette, når man sitter på fjellet, og nyter en deilig kopp med klart friskt fjellvann.

Det er det beste som finnes!

VANN

Av Nordahl Grieg

Solen kaster seg mot jorden,

som en drektig tigerinne

sprunget ut av rommets jungel,

glefsende mot blod i blinde.

Kvalt i dyrefavnens kvalme,

grusomt klebet fast til dypet

under lyset, under stanken,

under havnens tunge byrder

kravler langsomt men’skekrypet.

Hør hvor kuli-sangen raller!

Som et stønn av blod og svette

gisper det fra dokk og kai.

Det er sommer i Shanghai.

Gin and biter, gin and bitter!

Det er tett med folk i baren.

Langsmed skrankens rop og latter

glimter, gliser drikk ved drikk.

Sprengte uer-øyne svømmer

tunge i den hete disen,

stanser ved det dugg-grå glasset.

Gin and bitter, boy, be quick!

Vi har satt oss, borti mørket.

Landsmenn er vi, møtt her ute.

Jeg skal reise, han skal bli.

Han skal bli igjen med savnet,

mens han ser en annens øyne

alt får lys av Norges blåner…

Lucky devil, det er De.

Jo da! Det er bra her ute,

ponnier og bil og boyer,

alltid plenty med halloi!

Det er bare denne lengs’len,

den en aldri kan få kverket;

Bring en gin and bitter, boy!

Vet De hva jeg lengter etter,

det som bare er å le av,

det jeg ofret år av livet

for å få, om det gikk an?

Det jeg tenker på om dagen,

det jeg griner for om natten,

det er vann!

Vann som renner, vann som risler,

vann om våren, vann om høsten…

Kan De fatte dette, mann?

Ikke slik som her i Østen

Med sin råtne, gule snerke,

drivende av daue rotter,

som en stinkende kloakk.

Jeg kom fort på hospitalet

engang da jeg lot det skure,

ikke orket mer, og drakk.

Vann i Norge, vann av renhet, -

hvor en legger seg og drikker,

det er det jeg tenker på.

Kanskje regner det så sakte.

Lyden siver ned i bekken

mellom bjørkene og lynget.

Kanskje ligger skodden grå.

Dette er det som jeg drømmer:

At jeg ligger der og slubrer.

Over begge håndledd strømmer

vannet fossende og kaldt.

Nevene har tak mot bunnen,

steinen gnures inn i kjøttet,

dette harde svale presset. -

Jeg kan se og føle alt.

Boy, din slubbert! Gin and bitter.-

Husker De hvordan det smaker,

susende i stryk fra breen,

men med saft av kratt og kjerr…

Brune røtter, nakne gråstein

sender med sin smak i farten –

kreklinglyng og tyttebær!

Alt er med i iskald renhet!

Hele vidden, hele luften

fosser vilt og stritt mot kjeften,

evig over all forstand.

Risler, fosser … drikk, la være!

Bekken er der, er der, er der.

Jeg er sjuk av alt her ute.

Herre Jesus, gi meg vann!

Mediaoppslag sist helg kunne fortelle oss at bruken av Paracetamol blant barn har blitt doblet de siste 20 årene. Blant voksne er det tredoblet. Det er mye!

Hva er det da som gjør at vi putter i både oss selv og barna våre så mange flere piller nå enn før? Og er det egentlig så farlig om vi gjør det…?

Det er først og fremst frykten for feber som gjør at foreldre gir barna sine Paracet, som febernedsettende medisin. Jeg merker også på legekontoret at en del kommer med ungen sin og bekymrer seg hvis det har vært feber i et par dager. Ofte er poden i god form ellers, og jeg sender dem hjem med forsikringer om at det snart går over, med eller uten Paracet.

Feber i seg selv er ikke farlig, og man skal ikke for en hver pris fjerne den ved hjelp av tabletter. Faktisk så er feberen en god ting for kroppen, i og med at den økte temperaturen er med å aktivere kroppens forsvar mot bakterier og virus. Varmeøkningen er med på å bedre cellenes evne til å drepe basseluskene, og på en måte jobber immunsystemet raskere ved hjelp av feberen.

Feber gjør jo også at man føler seg slapp, sliten og trøtt, og man får ikke gjort alt man har tenkt seg kanskje. Imidlertid er det nettopp viktig å legge seg nedpå og la kroppen få litt hvile, for da blir man raskere frisk!

Men; det er ikke alltid det passer så bra at ungen eller en selv har feber, og da er det lett å ty til en tablett. Da føler man seg gjerne bedre og mer opplagt, og kan kanskje fortsette med dagens program, sende ungen i barnehagen, og ha det like travelt som vanlig, for en stund iallefall…

Selv om det oftest er helt greit og ufarlig å ta Paracet som foreskrevet på pakningen, så er det verdt å merke seg denne store økningen i salg og forbruk, både blant barn og voksne. Det er jo ikke helt bra at vi skal medisinere oss bort fra problemer og plager uten å diskutere hvorfor vi gjør det. Det er også funnet sammenhenger mellom høyt forbruk av Paracet og astma. Dette har det vært skrevet om i flere år, og det har vært mediastoff igjen, og er med og forsterker behovet for at vi er mer bevisste på bruken av Paracet. Se også:

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/100902/paracetamol-kan-gi-astma#Mye%20tipset

Vi lever i et travelt og stressende samfunn, der det innimellom ikke er rom for at en av barna har feber, og man kanskje må være hjemme fra jobb. Det at både vanlige butikker og bensinstasjoner nå har lov til å selge Paracet og Ibux, i tillegg til apotek, er helt sikkert med å gjøre terskelen lavere for bruk også. Da er det så mye fortere at man putter en pakke tabletter sammen med melk og brød i handlekurven, og tenker litt mindre over når det skal brukes.

Vi har også fått et samfunn der fravær av plager, vondter og lyter blir stadig mer idealet, og da blir kanskje symptomer som feber sett mer på som noe man må gjøre noe med. Jeg vet ikke jeg, det er bare filosofering.

Noen ganger skal man behandle feber, så klart:

-Ved temperatur over 39-39,5 grader

-Ved fare for feberkramper

-Ved nedsatt allmenntilstand, der det er tydelig at barnet har smerterog er veldig sutrete

-Husk å gi barnet mye vann/væske når det har feber

-Kle heller av barnet enn å kle på; også om natten

Ved feber i mange dager i strekk, bør man ta kontakt med lege. Da er det greit å sjekke om man har fått en infeksjon som krever antibiotikabehandling.

Det er veldig individuelt både hvor lett man får feber, og hvordan en høy feber slår ut på allmenntilstanden. Noen kan løpe rundt og leke selv med en feber på nesten 40, mens andre føler seg veldig tufs med en temperatur på 38. Noen barn får 39,5 med en gang de er litt syke, mens andre aldri får mer enn 38 selv om de egentlig virker mye sykere.

Derfor er det allmenntilstanden man skal se på, mer enn hva selve termometeret viser.

Det kan også være lurt å gi et lite barn med høy feber en Paracet rett før leggetid hvis han/hun virker pjusk og urolig. Da sover både barn og foreldre bedre:-)

Så, folkens; feber er et redskap som stort sett er kroppens venn og ikke fiende! Stort sett går det nok bra å vente litt lenger før man gir barnet en pille:-)

Fikk nylig servert den mest kreative og vakreste varianten av “fruktfat” som jeg har sett noen gang!

Så jeg deler dette med dere, slik at dere har en ny idé til neste barnebursdag:-)

Lykke til!

Etter 80-90 år på lufta, går trolig den legendariske Lørdagsbarnetimen av med døden. Hver eneste lørdag siden 1924 har dette radioprogrammet vært sendt på lørdag ettermiddag, og fulgt av hundretusener av trofaste lyttere.

Problemet for Lørdagsbarnetimen, som egentlig er beregnet på målgruppen barn mellom 3-11 år, er at det stort sett er voksne lyttere som er igjen, folk som har fulgt dette programmet trofast siden de var små barn. Folk som har et nostalgisk forhold til Barnetimen på radio, og der det gir dem deilige minner og følelser fra bardommens trygge og vakre dal når de setter på radioen kl 17 på lørdag ettermiddag, og hører den samme kjenningsmelodien laget av Torbjørn Egner i 1950.

Det er masse sterke minner og tradisjoner knyttet til Lørdagsbarnetimen. Kjente og kjære skikkelser som Egner, Onkel Lauritz,  Alf Prøysen og Anne Kath Vestly har vært knyttet til programmet, og i “moderne tid” har bl.a. Vera Michaelsen vært  programleder. Masse kjente barnesanger  har også sitt utspring gjennom Barnetimen; bl.a. Musevisa og andre sanger av Prøysen og Egner.

For dem som husker litt lenger enn til Britney Spears og Teletubbies, så var radiohørespillet “Stompa” også svært poluløært, og trofaste lyttere satt klistret til radioapparatene, og det var musestille i huset når dette gikk på lufta.

Etter hvert kom Barne-TV, og så vet vi resten… TV-skjermen ble vårt nye Mekka, og nå er dataskjermen også med og konkurrerer ut radioen.

Radiosjef i NRK; Marius Lillelien, mener at tiden har løpt fra radioprogrammet, og at det å sette seg ned og lytte til en historie som varer over flere episoder og dager, tilhører en annen tid. Barna vil ikke forholde seg til et program på radioen som begynner til et fast tidspunkt.

Jeg kan se at formen på Lørdagsbarnetimen, slik det har vært i “100 år”, har store utfordringer, og at det kanskje trengs en endring, og et format som appelerer mer til barn av i dag.

Men; jeg syns faktisk det er en tankevekkende utvikling at vi bare skal akseptere at barn av i dag “bare er slik”, at de må få tilfredstilt sitt behov med å glane på TV eller en annen skjerm, og zappe i vei mellom ulike TV-kanaler, eller ha all verdens sider oppe på PC-en samtidig!

Hadde de ikke hatt godt av å roe litt ned en gang i blant, og lære seg å konsentrere seg og samle seg om én ting, ett stimulus…? Det å lære seg å lytte eller fokusere på en ting om gangen tror jeg er veldig viktig på mange måter, også for barn som er i en rivende utvikling, og som skal lære ting på skolen osv osv. Jeg tror det er helt misforstått at barn og ungdom skal ha lov til å ha TV-en eller Ipoden eller steroen på mens de gjør lekser eller annet tankearbeid. Her tror jeg skolen har misforstått et eller annet, i sitt forsøk på å prøve ut alle mulige “læringsstiler” for ulike barn.

Det er jaggu ikke rart at det flommer over av tilbud for voksne innen “pusteteknikker”, yoga, meditasjon, mindfulness, eller andre former for teknikker der man må lære seg å fokusere, finne roen, eller sin “indre balanse” igjen!

Jeg tror at man hadde hatt godt av å fokusere mer på dette når barna er små jeg. Og da er f.eks. det å kunne sitte og lytte til radio, en bok, og faktisk kunne holde ut det å vente på neste kapittel til en annen dag, en god og viktig egenskap.

Så, selv om jeg ser at vi nok må innse at den gamle gode Lørdagsbarnetimen er passé, så nekter jeg å godta at “det bare er slik” at det å sette seg og lytte litt i ro og mak, er passé, selv for et barn…

Dette er overskriften på en artikkel i bladet Kamille mor&barn som kom ut denne uken. Der er tre mødre intervjuet, om det å få barn med ulik aldersforkjell. Jeg er intervjuet også, med spørsmål om det finnes en ideell aldersforskjell mellom søsken.

Gjør det det?

Ja, det gjør det! Iallefall rent medisinsk, så er det selvfølgelig mange andre faktorer som spiller inn med hensyn til når det “passer” det enkelte paret å få barn nummer to!

Jeg for min del har prøvd flere ulike varianter når det gjelder avstand mellom søsken, fra den ene ble født til neste kom; 17 måneder på det korteste og vel 5 år på det meste. Det er vel fordeler og ulemper med alle varianter, og det kommer jo an på alt fra mors helse og form og hvordan første svangerskap oppleves på kropp og sjel, til hvordan den første babyen er når den kommer ut. Er det kolikk i flere måneder og null nattesøvn, så frister det gjerne lite med tanken på et nytt svangerskap like rundt svingen…

Men, sånn medisinsk sett, så har man altså forsket seg frem til at det idelle tidsrommet mellom første fødsel og neste unnfangelse er ca 18 måneder:-) Da blir det altså en aldersforskjell på barna rundt 2 1/2 år. Dette er rett og slett sett i forhold til risiko for barnets liv og helse.

Blir man gravid før dette, så er det faktisk økt risiko for lav fødselsvekt, for tidlig fødsel og barnedød.

Går det mer enn fem år, så har man den samme risikoen for komplikasjoner som en førstegangsfødende ville hatt. Kroppen “glemmer” da på en måte at den har vært gjennom et svangerskap og fødsel tidligere, og man mister den fysiske fordelen ved å være andregangsfødende.

Ellers så tærer jo et svangerskap og amming på kroppen rent ernæringsmessig, så det tar gjerne litt tid å bygge opp lagerene av både jern og folat bl.a.

Men vi snakker om små forskjeller altså, så det er ingen grunn til panikk:-)

Når det er sagt, så tror jeg det viktigste må være å tenke seg om og å kjenne godt etter, sammen med kjæresten sin. Det er jo så mange faktorer som spiller inn, når og om man ønsker et søsken til barnet sitt.

Det gjelder både kroppslige og psykiske faktorer. Har man slitt med bekkenløsning, så er det nok greit å kjenne på at kroppen er sterkere igjen, og smertene borte. Det er uansett viktig å komme igang med trening, ikke minst hvis man har tenkt å “utsette” kroppen for et nytt svangerskap ganske snart.

Den mentale biten må man også ta alvorlig. Noen sliter med tungsinn og rett og slett fødsels-eller barseldepresjon. Da er det nok viktig å søke hjelp, og være sikker på at man kjenner seg sterk nok til å gå på en ny stor påkjenning.

Og det er heller slett ikke alle forunt å drive noen detaljplanlegging av dette! Noen sliter med å bli gravid i alle svangerskap, og noen sliter med å bli gravid andre gangen, til tross for at det gikk som en lek den første gangen.

Så får man håpe og tro at barna trives i hverandres selskap også, uansett aldersforskjell! Personlighetene er jo så forskjellige på disse podene, og det trenger absolutt ikke være slik at man blir erteris fordi om man er veldig tett i alder. Det kan etterhvert like gjerne bli søsken med ganske så stor aldersforskjell som finner “tonen”, iallefall når de blir litt større. Men bevares; har man søsken som er tett i alder, så har man alltid en lekekamerat når de er små, og det er godt for foreldrene det:-)

Så, altså; det finnes en ideell avstand mellom søsken, sett fra “vitenskapen”. Men jeg syns nå at det er mer hyggelig å tenke på at naturen ordner dette på sitt vis jeg. Og det blir som regel veldig bra uansett!

Mens de fleste av oss slappet av og koste oss med ferie, begynte nyhetene å fortelle om en stor flom som rammet Pakistan. Til tross for stadige artikler og reportasjer om dette i ukene som har vært, viser det seg at det både i Norge og i andre land er mange som ikke riktig har fått med seg hvilken enorm naturkatastrofe som har rammet nord-Pakistan og verden-igjen…!

Det er ikke så lenge siden verdens oppmersomhet var rettet mot Haiti, som ble offer for ubeskrivelige ødeleggelser sist vinter. Givergleden  og interessen for denne natur-tragedien var enorm, og svært mange fulgte dette jordskjelvet og tiden etterpå med stort engasjement.

Og for ikke å snakke om tsunamien i Thailand for en del år siden; aviser og andre medier var fylt med stoff uke etter uke og måned etter måned, og det snakkes fortsatt en del om dette.

I Pakistan snakkes det om at det er 20 millioner (!) mennesker som er rammet av denne tragedien, 4 millioner er blitt hjemløse, flere tusen døde, og det vil ta mangfoldige år før ting normaliseres, hvis de noen gang vil.

Som så ofte ellers, er det barn det gjerne går hardest utover, og de er små og sårbare.

Men hvorfor er det såpass liten interesse for denne katastrofen??

Det er ikke godt å si, og også myndigheter og store hjelpeorganisasjoner klør seg i hodet og lurer på dette.

Pakistan burde være et land som ihvertfall europerere og nordmenn har et visst forhold til, gjennom mange års innvandring derfra, og at vi etterhvert har en god del “pakistanere” som faktisk er født i Norge, og har bodd her gjennom flere generasjoner. Men det betyr kanskje ikke at det er så mange nordmenn som har særlig innblikk og interesse for dette landet allikevel…?

En flom vekker kanskje ikke så stor forferdelse i media heller, som et dramatisk jordskjelv, der byer og områder jevnes med jorden på et øyeblikk, og reportasjer og blider blir mer “publikumsvennlige” og gripende, for å se det litt flåsete.

En flom er en tsunami i sakte kino, der ødeleggelsene er like store, og de menneskelige lidelsene er de samme, men det river ikke oss utenforstående i sjelen på samme måte som en akutt naturkatastrofe…

Når det gjelder den fryktelige tsunamien i Asia for noen år siden, så var det enormt mange oppslag, og dette er naturlig, da det var ganske mange nordmenn som omkom. Mange nordmenn har også vært i Thailand på ferie, og det blir mye nærmere oss, på en måte, noe vi lettere kan identifisere oss med.

For det var jo også bemerkelsesverdig mye mer oppslag fra Thailand enn f.eks Sri Lanka og Timor, selv om også disse plassene ble minst like hardt rammet.

Slik er nok menneskers psykologi, og derfor blir mange andre fryktelige hendelser, naturmessige, eller kriger, “glemt” i media, og vi hører lite om dem.

Jeg har selv vært i Pakistan på besøk hos en gammel brevvenninne for mange år siden, og det kanskje nettopp fordi jeg har et forhold til dette landet, at jeg kanskje blir litt ekstra interessert i å følge med nyhetene herfra…?

Dessverre så tror jeg vi må regne med at verden står overfor stadig flere og hyppigere naturkatastrofer i årene fremover. Klimaet endrer seg, breer smelter og det er mange andre ting som skjer i naturen rundt oss som vi ikke riktig forstår.

Spørsmålet er hvor ofte og hvor mye vi klarer å mobilisere av engasjement og giverglede hver gang vi hører om et nytt jordkjelv, flom eller vulkanutbrudd. Det er grenser for hvor mye vi klarer å ta innover oss, og hvor mye det kan forventes at vi tar innover oss.

Menvi kan absolutt klipe oss i armen noen ganger, og minne både oss selv og barna våre på hvor heldige vi er, som lever i et rent, rikt og fredelig land, og gi en håndsrekning til dem som ikke trakk det samme loddet som oss.

Verden er et lite sted, når det kommer til stykket, og vi er sårbare, og avhengige av hverandre:-)

I disse dager starter skolene rundt omkring i landet. Samtidig starter fritidsaktivitene for ungene, og da kan man være sikker på at avisene er fulle av annonser for all verdens tilbud som de håpefulle kan være med på…

Det bugner av tilbud i en by som Trondheim, der vi bor, og man kan bli helt forvirret i jungelen av alt som ungene burde vært med på, for å være sikre på at de får den rette utviklingen og “oppsedingen”, både fysisk og psykisk…

Fotball, håndball, friidrett, turn, dans, tae kwon do, judo, sjakk, musikkskole, kunstskole, sirkusskole, hopp, alpin, osv, osv…

Man får jo alle mulige gode råd som foreldre; turn er veldig bra og lurt hvis ungen skal blir myk og smidig; tae kwon do er lurt dersom man vil at barnet skal lære displin; gutter mååå bare være med på fotball hvis de ikke skal bli holdt utenfor i gjengen, og hvilken mor drømmer ikke om å få en liten ballerina…?

Noen foreldre med flere barn velger den strategiske løsningen å melde alle barna på det samme korpset, eller passer på at alle barna blir med på skitrening eller orientering. Det er sikkert mye smart med det, i og med at det blir mindre kjøring hit og dit, færre kaker og kaffekanner å bidra med,  og kanskje litt færre ettermiddager som blir booket.

Men hva hvis barna faktisk er veldig ulike, og ønsker å gå i helt forskjellige retninger? Da er man garantert å ha timeplanen linet opp hele uken, og det kreves mye både av innsats og pengebok.

For en ting er at man kan se for seg en del dugnader, kakesalg, kvelder på sidelinjen og vasking av treningstøy. En annen ting er kostnaden med å ha barn på alle mulige fritidsaktiviteter. Det er jammen ikke gratis, enten det er fotball, håndball eller musikkskole det er snakk om. Og da kan jeg bare tenke meg hva det koster dersom ungen din bestemmer seg for å begynne med alpin, seiling eller ridning…

Og når skal man begynne å melde på barna på organiserte aktiviteter? Det er et annet spørsmål… I vårt tilfelle meldte vi på den første og eldste på dans allerede som 3-åring, men så har det stadig gått oppover, for vi rekker det simpelthen ikke. Stakkars sistemann får vel knapt lov til å begynne med noe før han er godt og vel i gang på skolen…;-)

Men gjør det egentlig så mye? De må vel ikke på død og liv sendes på organiserte aktiviteter fra de 2-3 år??

Sommeren er sesong for fotball-leirer, cuper og andre “skoler” innen ulike idretter. Dette er veldig kjekt for mange av oss som må på jobb, mens ungene har ferie som varer mye lenger enn de voksnes.

Her i huset har 8-åringen vært på friidrettsleir de siste dagene. Det er supert å få et slikt lite innblikk i en aktivitet som man ellers ikke har tid eller mulighet til å være med på resten av året:-)

Vi sliter ennå med Jetlag; det er utrolig hvor tidsforskyvningen mellom USA og Norge henger i kroppen, både hos store og små i huset. Så det er umulig å få kommet i seng, og enda verre å  komme seg opp om morgen. Det er på tide å få snudd døgnet, da både jobb, barnehage og skole nærmer seg med stormskritt…

I tillegg har en av ungene fått forsterket plagene med nattskrekk. Hørt om det før…? Her i huset har et av barna vært plaget med nattskrekk fra 3-årsalderen, og dette har bare blitt verre etter at vi har kommet hjem. Dette har resultert i enda mindre søvn for alle, og mamma og pappas soverom har vært fylt med unger som har vekket og skremt opp hverandre…

Hva er så nattskrekk for noe??

Det er en slags søvnforstyrrelse hos småbarn, som forekommer blant 1-6 %, og er like vanlig hos gutter og jenter.

Det typiske er at barnet “våkner” med en intens skriking og frykt, gjerne et par timer etter at det har sovnet om kvelden. Man mener det skyldes en forstyrrelse i overgangen mellom dyp og lettere søvn, og ungen blir veldig urolig og får symptomer som hurtig puls, svetting og ser tydelig engstelig ut. Selv om det virker som han/hun er våken, så er de i en slags søvntilstand, og husker som regel ikke noe dagen etter.

Så det er noe ganske annet enn mareritt, som oftest er senere på natten, og er i en annen fase av søvnen. Ungene kan innimellom også gjengi noe av marerittet dagen etter.

Nattskrekk kan virke skremmende de første gangene man opplever det. Barnet kan plutselig sette seg opp i sengen, hyle og skrike. Barnet virker utrøstelig, og man får gjerne ikke skikkelig kontakt med det, for å roe det ned.

Disponerende faktorer kan være søvnmangel, endringer i sove-/levemønster, opprivende livshendelserog feber. Det er derfor viktig at barnet får mest mulig stabilitet med hensyn til leggetider og kveldsrutiner.

Det finnes ikke noen spesiell behandling for nattskrekk, uten å prøve å legge forholdene til rette for å forebygge det. Det går som regel over i løpet av barneårene av seg selv.

Når barnet får et anfall, så må man bare være der og trøste og stryke på barnet, og prøve å få det til å sove igjen. Her i huset har det nok endt med at barnet har fått sove på rommet vårt i noen dager, til det går over for denne gangen.

Man kan bli litt lei og etter tredje natten med skrik og trøsting, men den stakkars ungen kan jo ikke noe for det. Sånn er det å være foreldre:-)

Da er Amerikaturen over, og 5817 kilometer er tilbakelagt på amerikanske highways! Vi er gale, tenker vel noen, vil jeg tro, når vi har drasset rundt med alle ungene på lange flyturer og mil mil etter mil i bil. Ja, det kan hende, men det har vært en stor opplevelse for store og små, og det er ikke noe man gjør hver dag akkurat.

Jeg har alltid vært reisegal, og ser nå at jeg er med og overfører dette til de små. Men det gjør jeg med vilje, for jeg tror at det å reise er med og utvikler en, og gjør en mer fleksibel i mange sammenhenger i livet.

Og så ser vi at vi har det veldig godt i Norge, og det har vi også godt av å erfare en gang i blant:-)

USA er jammen litt av et land å reise rundt i; det er som skapt for barnefamilier, med tilbud om “entertainment” og godsaker på hvert et hjørne. Amerikanerene må virkelig være glade i å la seg underholde, for det er Amusement parks, badeland og et eller annet underholdningstilbud over alt.

Og så maten da…! Det er virkelig et kapittel for seg selv, og et nokså grotesk et, spør du meg…

Etter mange hotellovernattinger med inkludert frokost er det ingenting som overrasker meg lenger, hva gjelder hva man kan få servert til frokost! Pancakes og waffles med maple syrup, og frokostblandinger som så ut og smakte mer som Tutti-fruttidrops enn mat, og man måtte lete godt for å finne noe som lignet på “sunt”…

Det er ikke rart at USA er fylt opp av folk med en BMI på langt over anbefalt nivå, og det tristeste er å se alle barna som er så alt for overvektige. Selv om vi er på god vei etter her i landet óg, så er det langt igjen til vi når de amerikanske tilstandene våde når det gjelder kosthold og vekt-gjennomsnitt.

Shoppingtilbudet er en annen ting, og med en veldig gunstig dollarkurs, må jeg innrømme at koffertene og bagene var bra fylt opp på hjemturen… Når Levis-buksene koster 150 kroner, så endte familien opp med i underkant av 20 bukser til sammen:-)

Vi besøkte Mall of America i Minneapolis, som visstnok er USA`s største shopping-mall, og det er et eldorade for handleglade. Og med innendørs akvarium og forlystelsespark inni senteret er det litt av et skue. Jeg observerte til og med et spa for barn(!) der, hvor en mor og datter på 6-7 år satt og fikk pedicure samtidig i den lekre og barnetilpassede spasalongen… Det er ikke alt vi trenger å kopiere etter USA, syns nå jeg.

Da er det å “lande” litt hjemme, og sette seg og se på alle de fine bildene vi har tatt “Over there”.

USA har alt; fra topp til bunn!