Lykkelig som Liten

Da er 1.uke av Amerika-ferien overstaatt, og fra hektiske, pulserende og fantastiske New York, cooler vi ned ved en “lake” i New England.

Og for en kontrast! Fra larm, folk over alt og inntykk hele dagen i New York, er vi pa en hytte der det verken er internett-tilgang eller mobildekning. Og det er i USA…!! Fjortisen i familien er mildere sjokkert over at det gaar an her i Statene, og vi ser at abstinensen etter aa ha kontakt med kompiser og venner i Norge paa Facebook eller MSN er stadig mer paatrengende.

Saa naa sitter vi side om side paa et lite landsens bibliotek, der vi kan leie datamaskiner, slik at jeg kan skrive en liten blogg og han kan chatte litt:-)

Men saa deilig da! Vaakne om morgenen til fuglesang og boolgeskvulp, og ikke ha andre planer enn tubing, vannski og soling hele dagen.

Og saa koselig aa se igjen vertsfamilien min, som jeg bodde hos det aaret jeg var utvekslingsstudent utenfor Boston, Massachusetts, for 100 aar siden;-) Er litt stolt av at vi har klart aa holde kontakten alle aarene, og det er artig at mine egne barn blir kjent med dem.

Om et par dager venter en laaang biltur til Minnesota, med stopp i Niagara falls og Chicago paa veien.

Life is not too bad:-)

(Beklager bruken av aa og oo…)

Da er det endelig sommerferie her i huset også:-)

Ferieturen står for døren, og det er jammen mye å ordne før man kommer seg ut døra; ikke nok med at man skal huske å pakke bikini, solkrem og undertøy, men det er da så mye praktisk å ordne med hus og hjem og. Husk å avbestille avisen, stoppe posten, klippe plenen, rydde huset og dra ut ledningene slik at ikke lynet slår ned, puh!

USA i 3 uker, det skal bli bra det:-) Men det er alltids en utfordring å finne på aktiviteter slik at alle syv blir fornøyd, særlig med et aldersspenn på 17 til 4 på søskenene. Så en slik tur er en skikkelig øvelse i å ta hensyn, og å finne “minste felles multiplum”.  Vi har hatt grundig innføring i denne tankegangen for barna, så gjenstår det å se da, om det gjennomføres i praksis, når storesøster må være med minstebror på badeland, og de små må være med på shopping på Manhattan…

Da ønsker jeg alle sammen en riktig god sommer videre, så kommer det kanskje en liten rapport fra “Over there“!

Denne uken har kjendisen Kari Traa vakt oppsikt etter at hun hoppet i fallskjerm, 20 uker gravid.  Hun er blitt offentlig kritisert for dette av en jordmor, som mener dette er uforsvarlig, og en risiko for både mor og barn.

Jeg må innrømme at jeg reagerte selv jeg, da jeg hørte det. Det er ingen tvil om at Kari Traa er en veldig erfaren fallskjermhopper, med over 700 hopp bak seg, veldig godt trent og med nerver av stål helt sikkert. Derfor har hun sikkert bra kontroll på det hun gjør. Og det er bra at hun ønsker å sette fokus på at folk bør være fysisk aktiv i svangerskapet.

Men-what´s the point?? Hvorfor må hun absolutt hoppe i fallskjerm når hun er nokså langt uti svangerskapet…? Hva taper hun på å holde ut de stakkars 9 månedene hun er gravid, og vente til ungen er vel ute av magen…?

Jeg er ikke noen fallskjermekspert, men jeg nekter å tro annet enn at det er klar risiko for å lande forkjært, og risikere å lande hardt med bena, slik at magen får et “støt”, eller falle og lande mer eller mindre på magen. Bl.a. er kroppens tyngdepunkt i stadig endring under svangerskapet. Og desverre så skal det ikke alltid så mye til for å skade “svangerskapet”, særlig ved at morkaken skades og evt løsne helt eller delvis.  Det er bl.a. pga morkakeløsning at vi leger og jordmødre fraråder gravide å drive med kontaktidretter som håndball, fotball, boksing og ridning, særlig etter at magen er begynt å vises ordentlig. Som regel går det bra med et fall eller slag, men, det kan få store konsekvenser, og hvorfor ikke være litt føre var, i de få månedene det gjelder? Man kan ellers leve så og si helt som normalt, trene masse annet og være aktiv på mange andre måter når man er gravid.

Jeg er absolutt en tilhenger av å forfekte at svangerskapet er er en normal greie, og at man ikke skal sykeliggjøre det mer enn nødvendig, noe som vel kan sies å være tendensen på en del områder for tiden. Det gis råd og advarsler i øst og vest, og de stakkars gravide blir gjerne helt skremt av alle påbudene og forbudene de skal følge når de er gravide.

Jeg driver med svangerskapsomsorg i stor grad, og har mange gravide jeg følger opp som lege hver uke. En av mine kjepphester er nettopp dette å hjelpe den gravide til å leve mest mulig som normalt, slappe av og ikke la seg stresse for mye av alt fokuset som graviditet, fødsel og småbarnsliv har i samfunnet og i media for tiden. Internett flommer jo over av nettsteder med mer eller mindre “gode” råd til de vordende foreldrene.

Men, det er forskjell på det å fortsette å leve normalt, og det å faktisk ta enkelte hensyn til at kroppen er i en helt spesiell tilstand i noen måneder. Selv om det er helt naturlig å være gravid, og at vi kvinner er skapt til det osv, så er det også en helt spesiell situasjon, som faktisk krever at man tar enkelte hensyn. Og det er da vel ikke noe offer, den lille perioden man faktisk går gravid i løpet av et langt liv…?

Det går som regel bra med barnet selv om man er med på ridestevne i 30. uke også, eller smaker 7 ulike viner i uke 25, hvis man er med i en vinklubb og er lidenskapelig vinelsker. Men er det verdt det?? Hvor mange måneder og år i løpet av livet er man ikke gravid da, og kan drikke eller hoppe sprangridning eller spille håndballkamp så mye man vil?? Eller hoppe fallskjerm for den del…?

Overdreven forsiktighet i svangerskapet er dumt og unødvendig, men like dumt og unødvendig er også overdreven tankegang om at det å være gravid er så “naturlig” og normalt. Begge deler er feil, mener jeg.

At Kari Traa velger å hoppe i fallskjerm er helt opp til henne, og hun står fritt til å gjøre som hun vil selvfølgelig, men det blir flåsete å sammenligne det med å krysse gaten på Voss, som hun gjorde i media, og mente at de to tingene er like farlig.

Sikkert er det iallefall at hun valgte et bra tidspunkt å gjøre det på, nemlig under Ekstremsportveka på Voss. Hun fikk nå iallefall mye reklame, businessdame som hun er. Og all reklame er som kjent god reklame;-)

http://www.tv2underholdning.no/gkn/-det-er-egoistisk-og-dumt-av-kari-traa-3248463.html

I dag er det 25 år siden Bob Geldof konsert-fenomenet Live Aid!

Det gjør fortsatt inntrykk å høre den flotte sangen “We are the world”, der alle mulige verdensstjerner innen pop og rock stilte opp i en storstilt dugnad, for å samle inn penger til et hungers- krigs- og tørkerammet Etoiopia!

Etiopia hadde vært rammet av en enorm nød i flere år, men kommuniststyret i landet hadde prøvd å dekke over lidelsene befokningen levde under. Etterhvert klarte bl.a. BBC å komme inn og berette om de vanvittige lidelsene som folket levde under. Av 45 millioner innbyggere levde visstnok 15 millioner i akutt nød, og 1 million personer døde.

Det var dette artisten Bob Geldof fikk høre om, og han satte da i gang en imponerende innsats for å hjelpe den rammede befolkningen. Han klarte etterhvert å dra i gang tidenes pop-dugnad, og de suksessrike Live Aid-konsertene og apparatet rundt dette klarte visst nok å dra inn rundt 1 milliard kroner!

Det er veldig artig og oppmuntrende å høre at enkelte slike ideer og initiativ klarer å engasjere så mange, så intenst. Det står stor respekt for det Geldof klarte å dra i gang. Det har jo også ført til at flere lignende konserter og andre initiativ er blitt dratt igang, bl.a. til inntekt for HIV-saken.

Én ting er pengene som blir samlet inn der og da; i tillegg setter det fokus på saker, land og mennesker som kanskje lever i situasjoner som er veldig vanskelig, og som vi ellers ikke ville hørt om. Nettopp dét har vi godt av, i vår travle hverdag i vår rike del av verden-

Og sangen “We are the world” er like fin den dag i dag den, bare hør:-)

http://www.youtube.com/watch?v=k2W4-0qUdHY

Denne uken hadde radioprogrammet Norgesglasset en reportasje fra Klinikk Stokkan i Trondheim, som driver med bl.a. plastisk kirurgi og kosmetiske operasjoner.

Lederen ved klinikken, Terje Østlyng, kunne fornøyd fortelle at pågangen har doblet seg fra i fjor, og faktum er at det er over 15 000 personer som får utført kosmetiske inngrep bare i år i Norge.

Jeg må innrømme at jeg ble nokså skremt og uvel når Østlyng presterte å sammenligne innsprøyting av Botox med det å gå til frisøren, og han ser at folk i stadig større grad foretar kosmetiske inngrep på lik linje med det å gå til hudpleie eller å få farget håret.

HALLOOO, sier nå jeg! Hva er det som skjer??

Er det jeg som er veldig bakstreversk når jeg mener at dette er en skremmende og gal utvikling??

“Pasienten” som ble intervjuet i reportasjen, skulle få sprøytet inn litt Botox rundt øynene og i pannen, for å “vedlikeholde meg selv og forebygge aldring…”  “Man tar jo med bilen til verksted for å vedlikeholde og reparere den; hvorfor skulle vi ikke gjøre det samme med kroppen vår?” sier hun, og fortalte at hun til høsten skal tilbake for å fikse på puppene.

Og det er nettopp det jeg tror skjer; begynner man først å fikse ett sted, så blir det gjerne til at snøballen bare ruller, og man føler at man må fikse på neste sted osv. Slik er det gjerne med oppussing av et hus også; maler man veggene, ser man gjerne at listene skulle vært tatt, eller parketten pusset og lakkert…

Jeg må innrømme at jeg gjerne skulle vært foruten “sinterynka” i pannen, eller “tillegget” på magen som har kommet etter mange fødsler, og det høres forlokkende ut at man faktisk kan fikse på det, enkelt og greit. Men; er det egentlig så enkelt og greit…?

Jeg tror at en del av de endringene som tidens tann gir oss alle, er viktige deler av oss, som hele mennesker. De vitner om livene vi har levd. Selvfølgelig farer livet vel hardt med enkelte, og det er på sin plass å be om hjelp; og det finnes da også et offentlig tilbud om plastisk kirurgi i enkelte tilfeller, det er bra.

Men denne trenden, at stadig flere ønsker å finne “ungdomskilden” ved å legge seg under kniven (eller sprøyten), syns jeg er uheldig, og jeg tror ikke alltid at det er “bare” det som skal til for at folk blir tilfredse med seg selv, både inni og utenpå. Det er nok en for enkel løsning til det…

Og vi voksne er forbilder for barna våre, det ligger et stort ansvar i det. Når stadig av oss voksne uttrykker misnøye med vårt ytre, er det fort gjort at dette smitter, og at denne fikseringen rundt ytre skavanker forplantes til tenåringsjentene våre. Det er jo et faktum at stadig yngre folk ønsker kosmetiske inngrep…

Hvem det er som driver denne trenden fremover, er ikke godt å si, men det er nok mange faktorer; Hollywood, realityserier, og et stadig mer kroppsfiksert samfunn generelt. Men klinikkene som tilbyr disse inngrepene må virkelig også ta sin del av skylden, selv om de prøver å gi oss et inntrykk av at de bare gjør det folk ønsker, og at de er bevisste på det de gjør. Med sine markedsføringsteknikker kan det vel trygt sies at de er med på å øke folks “behov” for å få utført dyre inngrep, som klinikken tjener flesk på.

Eksempel på dette er følgende ordlyd:

Annonse i KK: “Du får ikke kjøpt undertøy hos oss (bilde av BH) Men vi skal sørge for at du får lyst til å kjøpe nytt.”

Sjefen for Stokkanklinikken har sikkert rett når han sier at markedet bare i er i startgropa. Så det er vel ikke noen vei tilbake, men det må være lov til å stoppe opp og reflektere om det er et slikt samfunn vi vil ha…

I går kveld var jeg og tok i mot eldstejenta mi, som har vært utvekslingsstudent i Frankrike et helt år.

Gjensynsgleden var stor, for både store og små:-)

Det er utrolig likevel, hvor fort et år går, og man blir påmint hvor fort ungene våre vokser…

Man har innimellom lyst til å holde igjen tiden, for å klare å følge med utviklingen til barna sine, og få med seg de små forandringene og utviklingstrekkene, for å dvele litt med dem. Med førstemann var det ikke måte på hvor flink jeg var til å skrive ned lengde og vekt, lime inn hår i “minneboka” etter første frisørbesøk, og notere ned alle de første milepælene, dato for første tann, første ord, første skritt og bleieslutt. Bøkene er blitt stadig mer skrinne for hvert barn, desverre, og med femtemann er det ikke rare greiene… Jeg har dårlig samvittighet for det, og husker selv at jeg var lei meg for at min minnebok var mye tynnere og mindre innholdsrik enn storesøskene mine sine…:-)

Så, jeg har stadig planer om et skippertaksprosjekt, der jeg får skikk på alle minnebøkene og fotoalbumene. Det får bli en rolig høstdag, da blir det kanskje tid til det!

Noen som kjenner seg igjen…?

Vi har tilbrakt helgen på hytta, inne i Trollheimen, der vi for en sjelden gangs skyld får mulighet til å kjenne på stillheten. Det er ikke strøm, ikke en gang solcellepanel; vannet må hentes direkte fra bekken, og det er knapt nok noen nabohytter eller folk å se. Vi har verken TV eller radio. OG-det er ingen tilgang til dataens verden, internett eller Facebook!

Det er godt å være ute av tiden på denne måten i noen få dager; nokså utilgjengelig, og lykkelig uvitende om ting som foregår ute i den store verden. Vi pusler med vårt rundt hytta, barna leker og fryder seg med klatring i trær og bading i bekken som renner forbi, og om kvelden rekker vi endelig å få spilt brettspill og yatzy, som vi får alt for dårlig tid til ellers.

Det er deilig å leve “primitivt” for noen dager. Det er faktisk fascinerende å oppdage hvor lite man klarer seg med, og hvor fornøyd ungene er når vi er på hytta. Kanskje er det fordi vi vet at vi kommer hjem til en varm dusj og full komfort etter hytteturen..!

Det er også godt å være “fri” fra den digitale verden for en stakket stund. Ingen mailer å besvare, eller blogger å skrive

Men jeg må erkjenne at etter et par dager så begynte jeg å kjenne på abstinensen, så man blir visst litt avhengig av denne datamaskinen, det er visst bare å innrømme det-!

Så her jeg igjen-ha en fin sommerkveld!

Sist uke hadde Adresseavisen forsideoppslag og stor reportasje om bruk av stoffet Akrylamid i mat. Dette stoffet er kjent gjennom mange år som kreftfremkallende i store mengder, og finnes i alt fra barnegrøt, brød og potetgull til kaffe. Akrylamid dannes i stivelsesholdige matvarer når disse blir stekt og oppvarmet til over 120 grader. Stoffet finnes også som tetningsmiddel i industrien. Det jobbes både i Norge og EU med å finne frem måter å fremstille matvarer på som gir mindre dannelse av Akrylamid, men det viser seg å være en vanskelig jobb. Norge har ingen øvre grense på hvor mye av dette stoffet det er lov til å ha i matvarer som produseres, og det er ikke gjort noe særlig på denne fronten, selv om de vet at over 40 krefttilfeller hvert år trolig skyldes Akrylamid. Man mener også at stoffet kan være med å redusere fruktbarheten. Derfor må man selv passe på å unngå å ha i seg alt for mye av matvarene som gir store mengder! Da gjelder det som ellers at det er viktig å ha et variert kosthold, uten alt for mye hardt stekt mat. Nå som grillsesongen er i full gang, er det lurt å unngå hard steking av maten, og man bør redusere inntaket av chips og pommes frites. Men mengdemessig er det kaffe, brød og barnegrøt som utgjør det store volumet i kostholdet vårt når det gjelder eksponering av Akrylamid, i og med at vi har i oss mye mer av dette enn av snacks o.lign. Det er ikke trivelig å tenke på at stoffet finnes i store mengder i maten som vi putter i barna våre fra de er små babyer… Man skal absolutt ikke bli hysterisk, og det er viktig at vi ikke får panikk av slike oppslag som i Adressa.  Men, det er viktig at flere av oss blir bevisste forbrukere, og blir litt mer opptatt av hva vi og barna våre har i oss og på oss! Markedet flommer over av produkter som inneholder stoffer som ikke er bra for oss, uten at vi ofrer det en tanke. Samtidig som forekomsten av eksem, allergi og kreft øker voldsomt… Og vi må ikke stole blindt på at myndighetene er vaktbikkjer nok for oss! Etter flere år som gründer med produksjon av miljøvennlige hudprodukter i Lykkelig som liten, har jeg erfart stadig mer at vi omgir oss med mye svineri, som selges for profittens skyld. Og folk kjøper ting ukritisk, bare det er billig nok. Norge ligger langt bak bl.a. Danmark når det gjelder å bruke Føre var-prinsippet! I Danmark er myndighetene mye raskere ute og advarer folk mot potesielt farlige og giftige stoffer. I Norge virker det som om de har mye mer vente og se-politikk. Da er vi mye mer overlatt til oss selv å sette oss inn i saker og ting, og det er ikke så lett å vite hva som er fornuftig. Så folkens,-bli mer bevisste forbrukere-og vær med å stille krav til hvilken mat og andre ting vi kjøper til oss selv og barna våre! Se også bloggen min om giftstoffer i smokker, som jeg skrev om tidligere: http://www.lykkeligsomliten.no/blogg/?p=94

Jeg er blitt intervjuet av Klikk.no og Barnimagen, om sex og samliv i svangerskapet. Dette er et tema som mange gravide, og deres partnere, lurer på, men ikke alltid tør å spørre legen eller jordmoren sin om.

Så, hvis dere ønsker å lese mer om dette, kan dere gå inn på denne lenken:

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/article588677.ece

I det siste har jeg bestemt meg for å prøve ut mine egne grenser og begrensninger mer enn jeg har gjort før. Kanskje henger det sammen med at jeg er blitt en “moden kvinne”, eller at barna begynner å vokse til, slik at jeg har mer overskudd til å tenke på hva jeg vil.

Så, de siste ukene har bl.a. bestått av brevandring, med kryping og smyging gjennom trange brepassasjer, der klaustrofobien fikk seg en prøve. Og det det gikk fint, og ble en fantastisk opplevelse og mestringsfølelse!

Denne uken er både jeg og familien min brettet ut over flere side i bladet Foreldre&Barn, og det føles som en like stor prøve! Men prøve på hva, egentlig…? Jeg går og lurer på hvorfor jeg har grudd meg til at bladet skulle komme, hva er det jeg har grudd meg til?

Jeg tror det har med disse allminnelige og (alt for) vanlige tankene om at man ikke skal stikke se ut i mengden, og at det er tryggest å gå den safe veien. Da slipper man folkesnakk, og trenger ikke å tenke så mye på hva andre sier eller syns om en.

Så klart skal man ta hensyn til hva andre syns og mener, det er en viktig korreks i hverdagen for et menneske som skal forholde seg til andre. Men, jeg tror at det er veldig mange som lar være å følge lystene og drømmene sine, fordi de er bundet av dette “spøkelset”. Jeg har vært der veldig selv, og har vokst opp i en bygd der det kanskje er enda verre å stikke seg ut enn i en by. Men frykten for den såkalte Janteloven er nok eksisterende over alt, det er en menneskelig sak.

Men jeg øver meg på å ikke ta meg selv så høytidelig, og å ikke bry meg så hardt om hva andre mener og syns om alt mulig som jeg og mine foretar oss. Ofte så er det bortkastet energi. Jeg tror man blir et friere menneske av å slå seg litt løs.

Så folkens; baksnakking er ut, og framsnakking er in

God helg!